Caesarea

Cæsarea Maritime ligger midt mellom Tel – Aviv og Haifa på kystsletten nær  byen Hadera. Den har i dag en befolkning på 5.170, og er det den eneste israelske lokaliteten som administreres av en privat organisasjon, Cæsarea Development Corporation.

Modell av den opprinnelig Cæsarea

Den eldgamle byen Cæsarea Maritime ble bygget av Herodes den store fra ca. 25 til 13 f.Kr. som en stor havn. Det fungerte som et administrativt sentrum av Judea-provinsen under Romerriket, og senere som hovedstad i den bysantinske Palestina Prima provinsen. Under den muslimske erobringen på 800-tallet var det den siste byen i Det hellige land som falt for araberne. Byen ble degraderte til en liten landsby etter at provinshovedstaden ble flyttet herfra til Ramallah og hadde et arabisk flertall inntil korsfarer erobringene. Under korsfarerne ble det nok en gang en stor havn og en befestet by. Den ble redusert etter Mamelukkenes erobringer. I 1884 bosatte Bosniske innvandrere seg der og etablerte et lite fiskevær.I 1940 ble kibbutz Sdot Yam opprettet ved siden av Bosniske landsbyen. I februar 1948 ble den bosniske landsbyen erobret av en jødisk spesialgruppe under ledelse av Yitzhak Rabin , og de som ikke var jøder i dette området flyktet. I 1952 ble den moderne jødiske byen Cæsarea etablert nær ruinene av den gamle byen, som i 2011 ble innlemmet i den nyopprettede Cæsarea nasjonalpark .

Cæsarea i dag

Etter staten Israel var oppretta, gikk Rothschild-familien med på å overføre landområdene sine til den nye staten, men en annen avtale kom til for de 35 000 dekar med landområde som familien eide omkring den moderne Cæsarea. Etter at landområdene var gitt til staten, var de leid tilbake for en periode på 200 år til nye veldedige organisasjoner. I testamentet sitt satte Edmond James de Rothschild som vilkår at denne organisasjonen skulle fremme utdanning, kunst, kultur og velferd i Israel. Cæsarea Edmond Benjamin de Rothschild Foundation ble stiftet og drevet basert på midler skapt av salg av landområde i Cæsarea som organisasjonen er ansvarlig for å vedlikeholde. Organisasjonen er dels eid av Rothschild-familien og Staten Israel.

Herodes den store bygde Cæsarea på toppen av ‘Straton’s Tower’, en havn bygget av Straton, den gamle fønikiske kongen av Sidon på 400-tallet f.Kr.

Herodes bodde faktisk aldri her, men hadde sitt palass her i byen. Han kalte byen Cæsarea Maritima, ‘Cæsarea på havet’ – til ære for Cæsar Augustus Octavian, den romerske keiseren, som gav ham kystlinjen til Israel. Keiseren besøkte Cæsarea for åpningen av de lokale ‘olympiske leker’. Herodes dekorerte byen med majestetiske bygninger, det romerske amfiteateret, Hippodromen, palasset, et romersk tempel og en fantastisk akvedukt som brakte ferskvann til byen fra Karmel-fjellet i nord.

Akvedukt – vanntilførsel til byen

Du kan se akvedukten på stranden i nærheten av den moderne byen Cæsarea, bare noen minutters kjøretur nord fra nasjonalparken, og på forskjellige punkter lenger nord på vei til Karmel. Herodes bygde datidens mest avanserte havn rundt Cæsareas naturlige havn. Bygget av betong, kunne den romme over 200 sjøskip samtidig, den største havnen i den eldgamle verden.

Byen fortsatte å blomstre i den bysantinske perioden. Den hadde godt planlagte gater, teatre og stadioner, templer, badehus, korn med mer.Etter at romerne ødela Jerusalem i år 70 f.Kr., ble Cæsarea den politiske og kulturelle hovedstaden i den romerske provinsen.

Etter den blomstrende bysantinske perioden ble Cæsarea ødelagt av arabiske hærer i år 640. Den overlevde som en liten by i rundt 500 år. Da korsfarerne ledet av kong Ludvig den niende ‘den hellige’ erobret byen, ble den flott gjenoppbygd. Korsfarerne bygde enorme murer og tårn rundt byen. Du kan se disse i dag mens du går i Cæsarea havneareal og den nordlige delen av den arkeologiske parken. I 1291 ble korsfarerbyen ødelagt av de arabiske Mamelukkene. Cæsarea ble hovedsakelig forlatt i løpet av hundrevis av år med osmannisk styre. Bare en liten gruppe bosniske muslimer bodde i Cæsarea fra 1800-tallet til staten Israel ble grunnlagt i 1948.

Etter den blomstrende bysantinske perioden ble Cæsarea ødelagt av arabiske hærer i år 640. Den overlevde som en liten by i rundt 500 år. Da korsfarerne ledet av kong Ludvig den niende ‘den hellige’ erobret byen, ble den flott gjenoppbygd. Korsfarerne bygde enorme murer og tårn rundt byen. Du kan se disse i dag mens du går i Cæsarea havneareal og den nordlige delen av den arkeologiske parken. I 1291 ble korsfarerbyen ødelagt av de arabiske Mamelukkene. Cæsarea ble hovedsakelig forlatt i løpet av hundrevis av år med osmannisk styre. Bare en liten gruppe bosniske muslimer bodde i Cæsarea fra 1800-tallet til staten Israel ble grunnlagt i 1948.

Amfiet

For to tusen år siden ble innbyggerne i Cæsarea underholdt på det klassiske romerske amfiteateret. Det kunne sitte på rundt 4000 mennesker. Du kan fremdeles se noen av de originale setene. Cæsareas ombygde amfiteater er fullt aktivt i dag. Det har plass til 3 700 mennesker og er et av Israels toppsteder for både israelske og verdensomspennende utøvere. Å opptre her regnes som en stor milepæl av israelske musikere.

Når du går fra amfiet mot sjøen, vil du passere gjennom en arkeologisk hage. Du spaserer med vakre rester av skulpturer, inskripsjoner og søyler som ble oppdaget i dette området.

Romersk amfiteater i Cæsarea

Hippodromen

Når du går nordover langs strandpromenaden, kan du se Hippodromen bygget av Herodes langs fjæra.

Veggene var dekket av malerier av jakter og dyr. Steinbenker foret veien. Tilskuere ville komme for å se gladiatorer, atletiske konkurranser, musikk, hesteveddeløp og ville dyreshow. 

Akkurat som en gang i Herodes tid, er Cæsareas Hippodrom i bruk i dag under høytider og festivaler.

Hvis du fortsetter å gå, kan du til og med se restene av gamle latrines som brukes i et stort offentlig bad!

Festning fra korsfarertiden

Havneområdet

Når du fortsetter å gå nordover, kan du se restene av festningen fra korstogstiden og andre bygninger, like i nærheten av havnen.

Havneområdet er et morsomt område å vandre rundt på. De restaurerte gamle bygningene huser restauranter, kaffebarer og kunstgallerier.

Jødisk og kristen betydning

Cæsarea begynte som en veldig hedensk, romersk by. Men i løpet av den romerske og bysantinske perioden bodde det mange jøder og kristne sammen her.

Det antikke Cæsarea spilte en viktig rolle i jødisk historie.

Det store jødiske opprøret mot romerne i år 66 f.Kr. startet her, etter opptøyer i nærheten av den jødiske synagogen. 

I år 135 ble jødenes siste store opprør mot romerne «Bar-Kohba-opprøret» til slutt knust i Cæsarea. Noen av de ti martyrene ble torturert og drept av romerne her, inkludert Rabbit Akiva, en av de mest fremtredende evige åndelige lederne gjennom alle tider.

Pontius Pilatus, den romerske landshøvdingen av Judea som dømte Jesus til døden og som vi leser om i Det nye testamente, bodde sannsynligvis her. Pilatus steinen på bildet er innskrevet med navnet på den beryktede romerske guvernøren. Det ble funnet i Cæsarea hvor du kan se en reproduksjon. Den originale steinen er utstilt på Israel Museum i Jerusalem. Steinen er det viktigste beviset utenfor Det nye testamentet som beviser den historiske eksistensen til denne personen.

Apostelen Paulus ble brakt i lenker hit og ble avhørt av den romerske guvernøren Felix i Cæsarea.

Pontius Pilatus steinen.
Her bodde han.

Det var mest sannsynlig her at den første hedenske, Peter dro også til Cæsarea og fant Cornelius som sammen med hele sin famille ble omvendt til kristendommen.

I den bysantinske perioden var Cæsarea et viktig kristent sentrum. Den første historien til den kristne kirke ble skrevet av Eusebius på 400-tallet.

Evangelisten Filip fra Hierapolis

Filip fra Hierapolis var en av de syv menn, som hadde godt vitnesbyrd, og fulle av Den Hellige Ånd i Apostelens gjerninger 6,1-7. I den første kristne menigheten i Jerusalem var det oppstått en tvist mellom de greske jødene, som hadde kommet til Jerusalem fra de andre regionene av det romerske imperiet, og de innfødte hebreere, hvor grekerne klaget over at deres enker ble forbigått ved matutdelingen. Da ble de «syv menn» valgt av menigheten for å stå for «tjenesten ved bordene», det vil si den sosiale omsorgen for familiene til de hellenistiske jødene. Dermed kunne apostlene utføre sin egentlige oppgave, «bønnen og forkynnelsen av Ordet».

De syv var: Stefanus, Filip av Hierapolis, Prokhoros, Nikanor, Timon, Parmenas, og Nikolas av Antiokia. Nikolas av Antiokia falt senere fra troen og regnes ikke blant de hellige.

I likhet med Stefanus var Filip trolig gresk, noe navnet viser.

Disse syv menns oppdrag utviklet seg snart ut over deres opprinnelige oppgaver, og Filip evangeliserte fra sted til sted. Ifølge Apostlenes gjerninger var han den første kristne som forkynte i Samaria, og han omvendte den beryktede trollmann Simon (Apg 8,5-13).

Etter at Filip hadde vært i Samaria, talte en herrens engel til ham:

«Men en Herrens engel talte til Filip og sa: Bryt opp og dra mot sør på den veien som går ned fra Jerusalem til Gasa. Denne veien er øde. Filip brøt opp og dro av sted. Og se, en etiopisk hoffmann, en mektig embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos den etiopiske dronning Kandake, var kommet til Jerusalem for å tilbe. Han var nå på hjemvei, og satt i vognen sin og leste profeten Jesaja. Da sa Ånden til Filip: Gå dit bort og hold deg nær til den vognen! Filip løp da borttil, og hørte at han leste profeten Jesaja, og sa: Skjønner du det du leser? Han svarte: Hvordan skulle jeg vel kunne det når ingen rettleder meg? Og han ba Filip stige opp og sette seg sammen med ham. Men det avsnittet i Skriften som han leste, var dette: Som et får ble han ført bort for å slaktes, og lik et lam som er stumt for den som klipper det, slik åpner han ikke sin munn. I hans fornedrelse ble dommen over ham tatt bort. Hvem kan fortelle om hans ætt? For hans liv blir tatt bort fra jorden. Hoffmannen sa da til Filip: Jeg ber deg si meg: Hvem er det profeten sier dette om? Er det om seg selv eller om en annen? Da tok Filip til orde, og idet han gikk ut fra dette skriftstedet, forkynte han evangeliet om Jesus for ham. Mens de nå kjørte fram langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt? Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn! Så bød han å stanse vognen. Og de steg begge ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham. Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger, for han dro sin vei med glede. Men Filip ble funnet i Ashdod. Han dro gjennom alle byene og forkynte evangeliet, helt til han kom til Cæsarea.» Apostlenes gjerninger 8:26-40

På veien hjem fortsatte Filip å forkynne i kystbyene fra Ashdod til Cæsarea i Palestina, og han slo seg ned i Cæsarea hvor han kjøpte et hus og bodde der sammen med sine fire ugifte døtre med profetisk gave (Apg 21,8-9), som vi ikke kjenner navnet til.

24 år senere bodde Paulus hos Filip da han besøkte Cæsarea.

En gresk tradisjon forteller at Filip ble en åndelig leder i Lydia i Lilleasia. Han døde, kanskje som martyr, i Hierapolis hvor han og senere hans døtre ble gravlagt.

Paulus i Cæsarea

Paulus satt i fengsl her i to år, og samtalte stadig med landshøvdingene Festus og Felix, og holdt også sin forsvarstale for kong Agrippa Herodes den store.

Agrippas oldefar, gjorde Cæsarea til en av de største havnebyene i Romerriket. Den romerske landshøvdingen bodde vanligvis her, og den romerske politiske administrasjonen holdt også til her.

I sin forsvarstale til kong Agrippa fortalte han med kraft om sitt møte med Jesus på vei til Damaskus:

«Under dette dro jeg også til Damaskus med fullmakt og oppdrag fra yppersteprestene. Men midt på dagen så jeg på veien, konge, et lys fra himmelen, klarere enn solen, stråle om meg og om dem som reiste sammen med meg. Vi falt alle til jorden, og jeg hørte en røst si til meg på hebraisk: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å stampe mot brodden. Jeg sa da: Hvem er du, Herre? Og Herren sa: Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg opp og stå på dine føtter! For derfor viste jeg meg for deg: for å utvelge deg til tjener og vitne, både om det du har sett og om det jeg vil vise deg. Jeg frir deg ut fra ditt folk og fra hedningene, som jeg sender deg til, for at du skal åpne deres øyne, så de kan vende seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, for at de kan få syndenes forlatelse og arvedel blant dem som er helliget ved troen på meg. Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske synet.» Apostlenes gjerninger 26:12-19

Og Paulus avslutter:

«Men da han sa dette i sin forsvarstale, sa Festus med høy røst: Du er fra forstanden, Paulus! Din store lærdom driver deg til vanvidd! Men han sier: Jeg er ikke fra forstanden, mektigste Festus! Men jeg taler sanne og sindige ord. Kongen kjenner til disse tingene, og til ham taler jeg også frimodig. For jeg kan ikke tro at noe av dette er ukjent for ham, det er jo ikke skjedd i en avkrok. Kong Agrippa, tror du profetene? Jeg vet at du tror! Men Agrippa sa til Paulus: Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen! Paulus sa da: Jeg ville ønske til Gud, enten det mangler lite eller mye, at ikke bare du, men også alle som hører meg i dag, måtte bli slik som jeg, med unntak av disse lenkene. Da sto kongen opp, og landshøvdingen og Berenike og de som satt der sammen med dem. De trakk seg tilbake og talte med hverandre og sa: Denne mannen gjør ikke noe som fortjener død eller lenker. Og Agrippa sa til Festus: Denne mannen kunne ha vært løslatt, om han ikke hadde innanket saken sin for keiseren.» Apostlenes gjerninger 26:24-32

I dag kan man gå omkring og se ruinene av denne viktige byen. I teateret, som hadde 4000 sitteplasser, kan man sette seg og tenke tilbake på begivenhetene som fant sted nettopp her.

«Derfor kong Agrippa var jeg ikke ulydig mot det himmelske lys.»

Peter i Cæsarea

«Det var en mann i Cæsarea ved navn Kornelius, høvedsmann ved den hæravdeling som kaltes den italienske; han var en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus og gav mange almisser til folket og bad alltid til Gud. Og han så granngivelig i et syn, omkring den niende time på dagen, en Guds engel som kom inn til ham og sa til ham: «Kornelius!»Men han stirret på ham og ble forferdet og sa: «Hva er det, Herre?» Han svarte ham: «Dine bønner og dine almisser er steget opp til ihukommelse for Gud. Og nå, send noen menn til Joppe og hent til deg en mann ved navn Simon, som kalles med tilnavn Peter; han bor hos en garver som heter Simon, og som har et hus ved havet.»

Peter hos Cornelius og hans familie

Han hadde bedt sammen sine slektninger og nærmeste venner. Da nå Peter var på vei inn, gikk Kornelius ham i møte, falt ned for føttene hans og tilba ham. Men Peter reiste ham opp og sa: Stå opp! Også jeg er et menneske. Og han samtalte med ham mens han gikk inn i huset. Der fant han mange samlet. Han sa til dem: Dere vet hvor utillatelig det er for en jøde å ha samkvem med noen av et annet folk, eller å gå inn til ham. Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent. Derfor kom jeg også uten innvendinger da jeg ble budsendt. Men nå spør jeg: Hvorfor har dere sendt bud på meg? Kornelius sa da: For fire dager siden – det var da som nå ved den niende time – var jeg i bønn hjemme i huset mitt. Og se, en mann i lysende klær sto foran meg. Og han sa: Kornelius, din bønn er hørt, og dine almisser er husket for Guds ansikt. Send derfor bud til Jaffa og kall til deg Simon med tilnavnet Peter. Han er gjest hos garveren Simon som bor nede ved havet. Når han kommer hit, skal han tale til deg. Derfor sendte jeg straks bud til deg, og du gjorde vel at du kom! Nå er vi da alle til stede for Guds åsyn for å høre alt som er pålagt deg av Herren. Peter begynte da å tale, og han sa: Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk, men blant hvert folk tar han imot dem som frykter ham og gjør rettferdighet. Det ordet som han sendte til Israels barn, da han i evangeliet forkynte fred ved Jesus Kristus – han er alles Herre – det kjenner dere, dette ordet som er gått ut over hele Judea. Det hadde sin begynnelse fra Galilea, etter den dåpen som Johannes forkynte – og taler om at Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle dem som var underkuet av djevelen, fordi Gud var med ham. Vi er vitner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem, han som de drepte ved å henge ham på et tre. Ham reiste Gud opp på den tredje dagen og lot ham tre synlig fram, ikke for hele folket, men for de vitnene som forut var utvalgt av Gud – for oss, vi som åt og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde. Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn. Mens Peter ennå talte disse ordene, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet. Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter, ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene, for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da sa Peter: Kan vel noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi? Og han bød at de skulle bli døpt i Jesu Kristi navn. De ba ham da bli hos dem noen dager.» Apostlenes gjerninger 10:17-41.

Dette ble en historisk opplevelse, da denne familien ble de første av «hedningene» som omvendte seg til Jesus Kristus, lot seg døpe og fikk den Hellige Ånd.

Kapernaum

Kapernaum (vi skal ikke til Kapernaum denne gangen, men tar allikevel noe om dette)

Kapernaum, i Galilea i Nord-Israel, er en bibelsk landsby, som ligger ikke langt fra andre viktige kristne steder i Israel som Bet Saida, Saligprisnings fjellet og Tabgha, der Jesus viste seg på standen etter at han var stått opp, og der han spurte Peter om han elsket ham. Landsbyen ligger og ved Jordan-elven og Tiberias på den nordvestlige bredden av Galilea. I dag står byen Kfar Nahum der Kapernaum en gang sto, og stedet tiltrekker seg tusenvis av pilegrimer og turister fra hele verden hvert år.

Arkeologiske bevis har vist at byen ble etablert på 100-tallet f.Kr. under den hasmoneiske periode, altså under den tid da makkabeerne hadde herredømme over deler av Israel.

I bibelsk tid var Kapernaum en av de viktigste handelslandsbyene i Gennesaret-området som var en livlig befolket og velstående del av Palestina og var bebodd av rundt 1500 mennesker hvorav mange var fiskere. Mange reisende, karavaner og handelsmenn passerte gjennom Kapernaum på Via Maris, den viktigste handelsveien som forbinder Damaskus i nord og Egypt i sør. Landsbyen ble antatt å ha hatt fremgang fra det 2. århundre f.Kr. til 1200-tallet e.Kr. da den gikk tilbake til et enkelt fiskevær fram til 1800-tallet.

Jesus ble født i Betlehem, oppvokst i Nasaret og forkynte i Jerusalem, men det var de betydningsfulle årene han tilbrakte i Kapernaum og hvor han utførte mange av sine mirakler han er mest kjent. Kapernaum ble hans hjem og Bibelen kaller det Jesu “egen by”. Matteus 4:13 forteller oss at Jesus forlot Nasaret og dro for å bo i Kapernaum etter å ha blitt fristet i ørkenen. Her møtte han Jakob og Johannes, Peter og Andreas alle fiskere, og Matthew en skatteoppkrever, fem av hans fremtidige disipler.

Synagoge fra ca. år 200 e. Kr.

Det var i Kapernaums synagoge at Jesus talte om livets brød:

«Jeg er det levende brødet som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brødet, skal han leve i evighet. Og det brødet som jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv. Jødene trettet nå seg imellom og sa: Hvordan kan han gi oss sitt kjød å ete? Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere! Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham.» Johannes 6:51-56

Selv om datering av synagogen har vært problematisk, antas det at synagogen Jesus visste var bygget av svart basaltberg og nå ligger under en nyere konstruksjon. I denne synagogen forkynte Jesus jevnlig.

Den opprinnelige synagogen ble ødelagt og senere erstattet i cirka 200e. Kr. Restene av synagogen inkluderer en komplett vegg, ruinene av de andre veggene og flere søyler. Den ble konstruert i hvit stein i motsetning til den karakteristiske svarte basaltfjellet som ble brukt til andre bygninger i Kapernaum. Du kan fremdeles se noen av fresker og motivutskjæringer på veggene, i tillegg til inskripsjoner på gresk og arameisk for å minne om synagogens velgjørere.

Arkeologer avdekket et tidlig kristent hjem i Kapernaum som antas å ha tilhørt Peter. Jesus helbredet Peters svigermor her og antas å ha bodd i dette huset mens han var i Kapernaum:

«Da Jesus kom inn i Peters hus, så han at hans svigermor lå til sengs og hadde feber. Han rørte ved hennes hånd. Da forlot feberen henne, og hun sto opp og tjente ham. Da det var blitt kveld, brakte de til ham mange som var besatt av onde ånder, og han drev åndene ut med et ord. Og alle som var syke, helbredet han, for at det skulle bli oppfylt som er talt ved profeten Jesaja, som sier: Han tok på seg våre plager og bar våre sykdommer.» Matteus 8:14-17

Dette er stedet er også der Kristus helbredet en «verkbrudden» som ble senket ned gjennom taket:

«Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Straks samlet det seg så mange mennesker at de ikke fikk plass, ikke engang ved døren. Og han talte Ordet til dem. De kom da til ham med en som var lam, som ble båret av fire mann. På grunn av folkemengden kunne de ikke få båret ham fram til Jesus. De brøt da opp taket over stedet der han var. Og da de hadde fått en åpning, firte de ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: Barn, syndene dine er deg forlatt!» Markus 2:1-5   

Etter Jesu død ble hjemmet et sted for tilbedelse og flere endringer ble gjort som skilte det fra andre hjem. På 500-tallet ble det bygd en åttekantet kirke for å bevare restene av Insula Sacra eller det hellige stedet. Mange inskripsjoner på gresk, armensk, og latin ble funnet på de eldgamle steinene. Det står nå en moderne sekskantet fransiskansk kirke over stedet som antas å ha vært Peters hus. Det er et glassgulv slik at du fremdeles kan se den gamle, originale kirken nedenfor.

Til tross for at han hadde utført mange mirakler i Kapernaum var Jesus skuffet over landsbyens manglende tro og til slutt forbannet han Kapernaum. Kapernaum er et av Israels mest hellige kristne pilegrimsreise der troende kan sitte på steinbenkene i den gamle synagogen hvor Jesus ville ha sittet og vandret i gatene han ville ha vandret. I 2000 besøkte pave Johannes Paul II dette hellige kristne stedet.

Saligprisningsberget

Galilea-området er uten tvil den vakreste delen av Israel! Bortsett fra Jerusalem, er det ingen steder vi ser “Jesu fotspor” så klart som her! For 2000 år siden hentet Jesus sine disipler nettopp fra dette området.

Den tradisjonelle beliggenheten for Saligprisningsberget ligger på den nordvestlige bredden av Galileahavet , mellom Kapernaum og Gennesaret i de sørlige skråningene av Korazim-platået . Det høyeste punktet er 58 meter under havoverflaten, som er omtrent 155 meter over Gennesaret sjøens overflate. Den faktiske plasseringen av Bergprekenen er ikke sikker, men det nåværende stedet (også kjent som Mount Eremos) har blitt minnes i mer enn 1600 år.

Kirken som er bygget der Jesus holdt Bergprekenen

«Da han så folket, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene hans kom til ham. Han tok til orde, lærte dem og sa: Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de nedbøyde, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres. Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.» Matteus 5:1-12

Mount Precipice

Dette fjell ligger rett utenfor den sørlige kanten av Nasaret, 2,0 km sørvest for det moderne sentrum. Dette sted antas å være der Jesus ble avvist og truet av Jødene, se Luk. 4, 14-30. Ifølge historien prøvde folket i Nasaret, ikke å ta imot Jesus som Messias, men skyve ham utfor fjellet, men “han gikk gjennom dem og gikk bort.”

14. mai 2009 feiret pave Benedikt XVI en messe på dette fjellet under sitt besøk i Israel. 40 000 mennesker deltok.
«I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om ham kom ut over hele landet der omkring. Og han lærte i synagogene deres, og ble prist av alle. Og han kom til Nasaret, hvor han var oppfostret. På sabbatsdagen gikk han inn i synagogen, slik han pleide å gjøre, og sto opp for å lese for dem. De ga ham da profeten Jesajas bok, og da han hadde åpnet boken, fant han stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren. Han lukket boken, ga den til tjeneren og satte seg. Alle som var i synagogen hadde øynene sine festet på ham. Han begynte så med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres. Alle ga ham vitnesbyrd og undret seg over de nådens ord som lød fra hans munn. Og de sa: Er ikke dette Josefs sønn? Da sa Jesus til dem: Dere vil sikkert si til meg dette ordspråket: Lege, leg deg selv! Alt dette som vi har hørt er skjedd i Kapernaum, gjør det også her på hjemstedet ditt! Men han sa: Sannelig sier jeg dere: Ingen profet blir godtatt på sitt hjemsted. Sannelig sier jeg dere: Det var mange enker i Israel i Elias dager, den gang himmelen var lukket i tre år og seks måneder, da det ble stor hungersnød over hele landet. Men ikke til noen av dem ble Elia sendt, bare til en enke i Sarepta i Sidons land. Og mange spedalske var det i Israel på profeten Elisjas tid. Men ingen av dem ble renset, bare syreren Na’aman. Alle i synagogen ble fylt av harme da de hørte dette. De reiste seg og drev ham ut av byen, og førte ham ut mot pynten av det fjellet som byen deres var bygd på, for å styrte ham utfor stupet. Men han gikk midt gjennom flokken og dro bort.» Lukas 4:14-30

Golanhøydene

Bental er en av Israels favoritt fjelltopper å besøke, delvis på grunn av den flotte panoramautsikten over Golan og til og med Syria, men også fordi Mount Bental var stedet for et modig slag kjempet under israelsk krig mot Syria. En kort kjøretur opp, fjellet gir både naturskjønnhet og et glimt tilbake i fortiden – med bunkers åpent for besøkende. Mount Bental finnes i midten av Golan Heights, mot den syriske grensen. Fjellet er ofte besøkt og har en morsom kafé helt oppe – Coffee Anan (et ordspill på både FNs leder og hebraisk for “Coffee of the Clouds”). Kaffe, te og kaker med utsikt! De gamle bunkers til den gamle hæren er åpne for publikum.
I et lite rom i bunkeren kan fortellingen om slaget leses fra tegn på veggen. Kart bidrar til å forstå kampens logistikk og geografi. Når du kommer ut fra bunkeren, kan en se en video fra den israelsk-syriske grensen, og den gamle slagmarken, som nå er dekket over korn åkere.

FN generalsekretær Kofi Annan besøkte Bental

Selve kampen om Golan ble utkjempet under Yom Kippur-krigen i 1973. Det var en av de største tanks kampene noensinne, og ble mirakuløst vunnet av israelerne med sin lille styrke på 160 tanker. Syrerne angrep med 1 500 tanker og 1 000 artilleristykker som langsomt ble slått ned av den mye, mye mindre israelske styrken. Den israelske hæren led også store dødsfall, og da kampen var over, var bare 7 israelske tanker operative. Etter at 900 av de syriske tankene ble ødelagt, snudde syrerne seg og flyktet, forlot landet for de seirende israelerne. I dag, for å huske den blodige kampen, kalles dalen under fjellet, og som når til Hermon-fjellet , Tårnsdalen.

Gilgal

Inn i det lovede land «Da de som bar arken, kom ned til Jordan, og så snart prestene som bar arken, satte sine føtter i vannet ved elvebredden – Jordan gikk over alle sine bredder gjennom hele skurdtiden – da stanset det vannet som kom ovenfra. Det sto som en vegg langt borte, oppe ved byen Adam, som ligger tett ved Sartan. Og det vannet som rant ned til Ødemarkshavet, det er Salthavet, rant bort, og folket gikk over rett imot Jeriko. Prestene som bar Herrens pakts ark, ble stående på tørr grunn midt ute i Jordan mens hele Israel gikk tørrskodd over, inntil hele folket var kommet vel over Jordan.» Josva 3:15-17

«Det var den tiende dagen i den første måneden at folket steg opp av Jordan. Og de slo leir ved Gilgal, lengst mot øst i landet omkring Jeriko. Der i Gilgal reiste Josva opp de tolv steinene som var tatt opp av Jordan.» Josva 4:19-20

Gilgal er det første leirsted Israel kom til da Josva førte dem over Jordan og inn i det lovede land, i henhold til Josva bok. Gilgal betyr bokstavelig avvelting, «og Herren sa til Josva: I dag har jeg veltet av dere skammen fra Egypt. – Siden har dette stedet vært kalt Gilgal like til denne dag»

Gilgal ble byen hvorfra Josva ledet sine angrep på kanaanittene. Stedet ble en helligdom ved at tolv mann, en for hver av de israelittiske stammene, bar hver sin stein fra Jordanelven og la disse i sirkel.

«Der i Gilgal reiste Josva opp de tolv steinene som var tatt opp av Jordan. Og han sa til Israels barn: Når barna deres i fremtiden spør sine fedre: Hva er dette for steiner? da skal dere fortelle deres barn om dette og si: På tørt land gikk Israel over Jordan her, fordi Herren deres Gud lot Jordans vann tørke bort foran dere til dere kom over, likesom Herren deres Gud gjorde med Rødehavet, som han lot tørke bort foran oss til vi var kommet over. Dette gjorde han for at alle folk på jorden skal kjenne at Herrens hånd er sterk, og for at dere alle dager skal frykte Herren deres Gud.» Josva 4:20-24

Jeriko

Jeriko er en by på vestbredden av Jordan-elven, i Den palestinske selvstyremyndigheten like nordvest for Dødehavet og øst for Jerusalem. Navnet betyr «måne», og hentyder trolig til tilbedelse av månen i tidligere tider.

Byen er verdens lavest beliggende, 260 meter under havets nivå, og byen er en av verdens eldste byer. Den ble første gang bosatt omkring 12 000 f.Kr, men siden forlatt og bosatt igjen omkring 9600–7000 f.Kr. På denne tiden hadde byen trolig mellom 200 og 1000 innbyggere.

Det arkeologiske funnstedet ble utgravet allerede fra sent 1800-tall, men i moderne tid først av arkeologen Kathleen Kenyon 1952–58.

Jeriko ble okkupert av Israel under seksdagerskrigen, men tilbakelevert til den palestinske selvstyremyndigheten i henhold til Osloavtalen mellom Israel og PLO.

I bibelsk sammenheng har Jeriko stor betydning. Dette var den første byen som ble inntatt etter at Josva hadde ført Israel over Jordan og inn i det lovede land, etter en vandring på 40 år i ørkenen.

Det var ved Jeriko Josva møtte Gud – «høvdingen over Herrens hær»:

«Mens Josva var ved Jeriko, hendte det en gang at han så opp og fikk øye på en mann som sto foran ham med et løftet sverd i hånden. Josva gikk bort til ham og sa: Er du for oss, eller er du med fiendene våre? Han svarte: Nei, jeg er høvdingen over Herrens hær. Nå er jeg kommet. – Da falt Josva på sitt ansikt til jorden og tilba og sa til ham: Hva har min herre å si til sin tjener? Og høvdingen over Herrens hær sa til Josva: Dra skoen av din fot! For det stedet du står på, er hellig. – Og Josva gjorde så.» Josva 5:13-15

Gud hadde også klare anvisninger om hvordan byen skulle tas:

«Da sa Herren til Josva: Se, jeg har gitt Jeriko med kongen og de tapre krigerne i din hånd. La nå alle stridsmennene gå omkring byen, rundt om den én gang! Slik skal du gjøre i seks dager. Sju prester skal bære sju jubelhorn foran arken. Men den sjuende dagen skal dere gå sju ganger omkring byen, og prestene skal blåse i hornene. Når de så blåser i jubelhornet med lange toner, og dere hører lyden av hornet, da skal hele folket sette i et høyt rop. Da skal bymuren falle ned der hvor den står, så folket kan stige over den, hver rett fram for seg.» Josva 6:2-5

Slik så kanskje byen ut:

Qumran

Dødehavsrullene er en samling av nær 900 bibelske tekster fra jødisk tro og kultur, nedskrevet mellom 200 f.Kr. og 70 e.Kr. som ble funnet fra 1947 til 1956 i elleve huler i ørkenen ved Qumran, nordvest for Dødehavet.

Tekstene er av stor historisk interesse, da de praktisk talt er de eneste kjente håndskriftene av bibeltekster fra før år 100 f.Kr. Dødehavsrullene har gitt ny kunnskap om dannelsen av Det gamle testamente. Tekstene har også økt forståelsen av jødisk historie og gudsliv, og gitt rom for flere nye tolkninger av urkirkens liv og teologi.

Skriftene i Dødehavsrullene har opphav i en jødisk gruppe som omtalte seg selv som «Samfunnet» og som også er kjent som esseerne. Dette var en gruppe gammeltroende som i ca. år 150 f.Kr. brøt med de jødiske makkabeerkongene og den teologiske skolen som de beskyttet. Bruddet var etter alt å dømme begrunnet med ulike normer for renhet, og med ulike livsmønstre. Samfunnets aktive periode er sammenfallende med dødehavsrullenes produksjonsår: mellom 200 f.Kr. og 70 e.Kr.

Samfunnets første leder var en prest som ble titulert som «Den rette lærer» eller «Rettferdighetens lærer». Han inngår i flere av tekstene, i en rivalisering med «Den onde prest». Det er flere teorier om hvilken historisk person denne onde presten skal være en metafor for.

Samfunnet skal ha hatt en sterk endetidsbevissthet, og skal ha levd i klosterlignende arbeids- og trosfellesskap med felles økonomi.

I 1947 fant gjetergutten Muhammed Ahmed el-Hamed og de to fetterne hans syv bokruller, oppbevart i store krukker i en hule. Alle disse rullene befinner seg i dag i Israel Museum. I 1952 fant beduinene store mengder skrifter, men bevart bare som fragmenter, denne gang i andre huler.

I 1956 ble den siste av hulene, oppdaget av beduinene 3 km nord for Qumran.

Det var noen gjetergutter i 1947 som lette etter noe bortkomne geiter som kastet stein inn i hulen. De hørte en underlig lyd når steinene traff noen leirkrukker. De gikk inn og fant disse svært verdifulle skatter.

Prestene – munkene som bodde i Qumran, og som brukte sin tid til å skrive ned disse gamle bibelske tekster, gjemte skriftrullene i leirkrukker som de forseglet, og skjulte dem i fjellhulene for at de ikke skulle gå tapt.

I 1949 begynte en fransk arkeolog gravningene av Qumran, en ruinby i nærheten av «hule 4» og elvebyen Wadi Qumran. Keramikken funnet i Qumran samsvarte med krukkene skriftrullene ble funnet i.

En gravplass i nærheten av ruinbyen omfattet ca. 1000 graver; nesten bare voksne menn. Senteret i Qumran var trolig hovedkvarteret for esseerne. En teori fra den tyske forskeren Stegemann, som kan forklare det store antallet skriftruller, er at senteret i Qumran var en skrivestue for hele esseebevegelsen.

De første skriftrullene ble offentliggjort i 1954. Fra og med 1961 har en vitenskapelig publisering pågått i et bokverk som i 2009 omfatter 40 bind. Den langsomme publiseringen ga opphav til flere konspirasjonsteorier om at f.eks. den katolske kirke holdt tilbake informasjon av frykt for at skriftene skulle føre til en omveltning i kristendommens grunnlag. Etterhvert som større deler at tekstene er publisert, har disse teoriene stort sett blitt motbevist.

Masada

Masada er et festningsverk fra oldtiden som ligger i Sørdistriktet av Israel, lokalisert på toppen av en avsondret fjellplatå i den østlige utkanten av Judeaørkenen og med utsyn utover Dødehavet. Dette sted er i dag et av Israels mest besøkte turist attraksjon.

Festningen ble bygget av Kong Herodes den store, i tiden fra år 37 – 31 f.Kr. Dette var Herodes sikreste tilfluktssted. Det var, og er, stupbratte klipper på alle kanter, det var store sisterner med vann og enorme kornlagre. Herodes skulle være forberedt dersom han ble angrepet. Han fikk også bruk for festningen, men de fleste forbinder Masada med en liten gruppe ekstremistiske jøder kalt seloter som begikk kollektivt selvmord inne i festningen for ikke å bli tatt av romerne.

Etter å ha vært i frontlinjen i stridighetene mellom jøder og romere, hadde selotene gjort seg svært upopulære bant de andre jødene. Selotene rømte ut i ørkenen, inntok festningen og holdt stand i tre år mot romersk beleiring fra ca. år 69-72 e.Kr. Det klarte de på grunn av Herodes matlagre, som fortsatt var der sju til åtte tiår etter hans død i år 4 f.Kr.

I år 73 e.Kr. klarte romerne ved hjelp av en angrepsrampe og tårn med rambukk å innta festningen. Dette var problematisk i begynnelsen ettersom de beleirede selotene kastet stein og drepte bygningsarbeiderne. Etter hvert tvang romerne jødiske slaver til å bygge rampen. Da sluttet selotene å kaste stein, og etter ca. 3 år var rampen ferdig og romerne inntok festningen.

Natten før forsto selotene at romerne ville klare å trenge inn til dem. De hadde et møte om hva de skulle gjøre. Selotene visste at de nå kunne velge å gjøre en av to ting: Hvis de ble tatt til fange ville de bli slaver av romerne. Alternativet var at romerne kom inn og fant dem alle døde. Selv om selvmord er helligbrøde i jødisk tro ble de enige om at et kollektivt selvmord ville være bedre enn romersk fangenskap. Det ble besluttet at alle menn skulle drepe sin egen familie. Så skulle ti utvalgte menn drepe alle de andre mennene. Deretter skulle en av de ti drepe de siste ni mens den aller siste mannen skulle begå selvmord. Det førte til at 960 menn, kvinner og barn døde – ikke ved romernes hånd, men ved selotene selv. Det var bare i underkant av 10 kvinner og barn som hadde gjemt seg nede i vann sisterne systemet som slapp levende fra det, og kunne fortelle historien for etterslekten. Masadamassakren er i dag en historie mange jøder ser på med stolthet, om enn med en blandet stolthet.

Til Jerusalem

Oljeberget

Oljeberget er et høydedrag, øst for Jerusalem. Oljeberget har fått navn etter oliventrærne som gror der.

Oljeberget er et ettertraktet sted for jøder å bli gravlagt. Dette kommer av at stedet er sentralt i den jødiske religion, der hvor Messias skal komme. Jødene venter han for første gang, men vi vet at når han kommer hit så er det for andre gang han kommer til jorden, nå sammen med bruden og de hellige for å ta makten på jorden.

På kong David tid var dette et sted man pleide å tilbe Gud. Det gamle testamentet forteller at profeten Sakarias i et syn så at Herren selv skulle komme ned til jorden for å dømme ved å sette sin fot på Oljeberget. Dommedag vil altså starte ved at Gud kommer til Oljeberget.

Kristi himmelfart skjedde fra Oljeberget. Deretter kom en engel til Jesu apostler, og forklarte at Jesus skal komme tilbake på samme måte som han forlot jorden.

Når Jesus kommer tilbake til Oljeberget, skal han opprette det tusenårige rike, og etter det skal Gud holde den endelige dom.

Da Jesus underviste i Jerusalem hadde han byen Betania, som lå ved foten av Oljeberget, som sin base. Antakelig bodde han hos sin venn Lasarus. Flere av Jesus sine mest kjente taler ble holdt ved Oljeberget, blant annet talen om de siste tider.

Hagen Getsemane, kjent som stedet der Jesus Kristus oppholdt seg før han ble korsfestet, ligger ved foten av Oljeberget

Golden Gate – Den gylne port – nåde porten

Den gylne porten, som den er kalt i kristen litteratur, er den eldste av de eksisterende portene til gamlebyen i Jerusalem. Ifølge jødiske tradisjoner pleide Shekhinah (guddommelig tilstedeværelse) å dukke opp gjennom denne porten, og vil komme igjen når Messias kommer og en ny port erstatter den eksisterende. Det er derfor jøder brukte å be om nåde for den tidligere porten som lå på dette stedet. Porten har fått navnet Sha’ar Harachamim, Nådens port, på grunn av dette. På arabisk er den kjent som Det evige livs port.

Rester etter en mye eldre port datert tilbake til Det andre jødiske tempelets tid har blitt funnet.[2] Den nåværende porten ble sannsynligvis bygd på 520-tallet e.Kr. En alternativ teori fremholder at den ble bygd i siste del av det 7. århundret av bysantiske håndverkere ansatt av Umayyad-kalifene.

Her skal Jesus gå inn når han kommer tilbake til Oljeberget med sin brudeskare. Da går han inn denne port, og fortære Antikrist som har satt seg i templet som er bygd opp igjen, med sin munns ånde.

Getsemane hage

Getsemane er en oliventrehage og grøntområde i Jerusalem, ved foten av Oljeberget, kjent fra Jesu lidelseshistorie. I området, som er ett av Jerusalems mest besøkte valfartssteder, ligger tre kjente kirker: Alle nasjoners kirke, oppført 1919 i bysantisk stil over ruinene av to eldre kirker, hvorav den eldste er fra 400-tallet; Marias gravkirke i romansk stil, ble bygd av korsfarerne på 1100-tallet; samt Maria Magdalena kirken reist i 1888 på initiativ av tsar Alexander III i en stil som er typisk for russisk arkitektur fra 1600-tallet.

Den presise lokaliseringen av det Getsemane som omtales i Bibelen er usikker. Ulike kirkelige tradisjoner har siden 300-tallet utpekt fire ulike steder som alle ligger nær hverandre.

Matteus beskriver hendelsen her i Getsemane på følgende måte:

«Og da de hadde sunget lovsangen*, gikk de ut til Oljeberget. Da sier Jesus til dem: I denne natt kommer dere alle til å ta anstøt av meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden, og hjordens får skal bli spredt. Men etter at jeg er blitt reist opp, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea. Men Peter svarte og sa til ham: Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt! Jesus sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. Peter sier til ham: Om jeg så måtte dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg! På samme måte talte alle disiplene.

Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be! Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham. Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg. Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba: Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil. Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg! Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Så gikk han bort og ba for andre gang: Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da skje din vilje! Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og han lot dem være, og gikk igjen bort og ba for tredje gang med de samme ordene. Deretter kom han tilbake til disiplene og sa til dem: Dere sover ennå og hviler dere? Se, timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. Stå opp, la oss gå. Se, han er nær som forråder meg.» Matteus 26:30-46

Oliventrærne i Getsemane

En studie utført av National Research Council fra Italia i 2012 fant at flere oliventrær i hagen er blant de eldste vitenskapene kjenner til. Tre av dem er stadfestet til år 1092, 1166 og 1198 e.Kr. ved karbon testing. De er vokst ut fra eldre deler av stammene til tre trær. DNA-test viser at trærne opprinnelig ble plantet fra samme foreldreplante. Dette kan indikere at det er gjort forsøk på å holde avstamningen til en eldre art intakt. Så igjen, de tre testede trærne kunne ha vært spirer som gjenopplivet fra de eldre røttene.

Forsker Bernabei sier at alle trestammene er hule inni slik at det sentrale, eldre treet mangler slik at bare tre fra totalt åtte oliventrær dateres med hell. En annen forsker mener at røttene til de eldste trærne muligens er mye eldre og påpeker deretter den tradisjonelle påstanden om at trærne er to tusen år gamle.

Gamlebyen i Jerusalem

Via Dolorosa, «smertens vei» er en gate i Gamlebyen i Jerusalem. Den løper fra litt innenfor Løveporten (også kalt Stefansporten) til Gravkirken. Den regnes som den vei Jesus fulgte på vei til sin korsfestelse på Golgata.

I dag lar det seg ikke gjøre å følge den middelalderske kurs som Via Dolorosa fulgte fordi nyere bygninger sperrer veien på ett punkt. Pilegrimene må derfor ta en liten omvei til Gravkirken hvor også stedet for korsfestelsen anses å være.

I katolsk fromhetsliv er Via Dolorosa utviklet til en meditasjonsvandring med fjorten såkalte stasjoner. Disse stasjonene er markert langs gateløpet som pilegrimene følger i Jerusalem, med unntak av de fem siste stasjonene som alle er inne i Gravkirken.

En meditativ vandring langs denne ruten er den første og opprinnelige korsveiandakt.

De fjorten stasjoner på Via Dolorosa er som følger:

  1. stasjon: Jesus blir dømt til døden.
  2. stasjon: Jesus mottar korset.
  3. stasjon: Jesus faller første gang under korset.
  4. stasjon: Jesus møter sin mor.
  5. stasjon: Simon fra Kyrene hjelper Jesus å bære korset.
  6. stasjon: Veronika rekker Jesus svetteduken.
  7. stasjon: Jesus faller annen gang under korset.
  8. stasjon: Jesus trøster Jerusalems kvinner.
  9. stasjon: Jesus faller tredje gang under korset.
  10. stasjon: Jesus blir avkledt.
  11. stasjon: Jesus blir naglet til korset.
  12. stasjon: Jesus dør på korset.
  13. stasjon: Jesus blir tatt ned av korset og lagt i sin mors fang.
  14. stasjon: Jesus blir gravlagt.

Gravkirken. Legg merke til stigen under det høyre vindu. Ingen kan fjerne denne da de i så fall må gå over en annen religions eiendom. Spenningene er store.

Den hellige gravs kirke.

Den er også kalt Oppstandelseskirken og Gravkirken. Den er en kristen kirke i Jerusalem, bygget på det som ifølge tradisjonen er Golgata, stedet hvor Jesus ifølge kristen tro ble korsfestet. Kirken inneholder graven hvor Jesus ifølge historien ble lagt etter sin død, og den har derfor vært et viktig pilegrimsmål for kristne siden det fjerde hårhundre. Kirken er i dag felles for en lang rekke av forskjellige kristne grupperinger, som hver råder over egne kapeller, og den er setet for den ortodokse patriarken av Jerusalem og en katolsk erkediakon. Den er kristendommens helligste kirke.

 

Eusebius, også kalt «kirkehistoriens far», var også en viktig person på kirkemøtet i Nikea i 325. Han beretter at det på stedet hvor Den hellige gravs kirke senere ble oppført og som ble helliggjort av den kristne menigheten i Jerusalem var oppført et tempel for Venus. Antagelig ble dette tempel bygget i forbindelse med Hadrians gjenoppbygning av byen som Aelia Capitolina i 135 e.Kr. etter Bar Kokhbas opprør i 132 e.Kr.

Keiser Konstantin beordret i 325 eller 326 at stedet skulle ryddes for å gi plass til en ny kirke. Det var Konstantins kristne mor, Helena som hadde en hovedrolle i byggeprosessen, da hun under en reise til Jerusalem fant restene av det sanne kors under en utgraving av stedet. Hun hadde fått til oppgave av sin sønn å bygge kirker på stedene som var knyttet til Jesu liv, og grunnla derfor også en kirke i Betlehem, hvor Jesus ifølge beretningen i det nye testamentet ble født.

Konstantins kirke ble bygd over utgravingen og besto egentlig av tre kirker, som ble bygget over tre hellige steder. En rotunde dekket det hullet, som Helena hadde identifisert som Jesu grav, mens en lukket kolonnade dannede et atrium omkring klippen hvor korset hadde stått, og en stor basilika (Martyrium) ble oppført ved siden av. Den klippen som omgav graven ble hugget vekk, og selve klippehulen ble i stedet innkapslet i en liten bygning.

Denne kirken ble ødelagt i 614, da sasanidene (Iran) invaderte østlige områdene av Romerriket og blant annet plyndret Jerusalem og tok Det sanne kors som krigsbytte.

I 630 dro Heraclius (bysantisk/romersk keiser) i triumf inn i Jerusalem med Det sanne kors og fikk gjenoppbygget kirken. Da byen ble erobret av muslimene få år senere fortsatte kirken å være en kristen helligdom, og den kristne menigheten og deres helligdommer ble beskyttet under det tidlige muslimske styret. Men under et opprør i 966 brant Den hellige gravs kirkes tak og dører, og den sto som en ruin frem til 1009, hvor da den «gale» kalifen Al-Hakim lot den rive ned til grunnen.

Da nedrivningen ble kjent i Europa, medførte det protester, der uskyldige som oftest ble rammet, jødene fikk skylden for ugjerningen. Dette medførte jødeforfølgelser flere steder i Frankrike. Nedrivningen ga senere også et ekstra støt til korstogbevegelsen.

Kirken ble gjenoppbygget i 1160.

En liten kuriositet:

Krypten inne i gravkirken

National Geographic: Nye bevis for at Jesu grav faktisk ligger i Gravkirken 48

Testresultater av steinprøver fra Den hellige gravs kirke i Jerusalem skal bevise at krypten er den som ble funnet av romerne i år 326.

Den hellige gravs kirke i Jerusalem er bygget på stedet hvor man ifølge legenden har ment at Jesus Kristus, ble begravet etter korsfestelsen. Kirken regnes som kristendommens helligste, og opp gjennom historien har den måttet tåle både kriger, branner og jordskjelv.

Og selv om det naturligvis er arkeologisk umulig å fastslå at gravkammeret er stedet hvor en jødisk mann ved navn Jesus fra Nasaret ble gravlagt, ifølge Det nye testamentet en gang mellom år 30 og 33, plasserer disse nye resultatene i alle fall mørtelen som ligger der med stor sikkerhet til tiden for Konstantin den store, det romerske rikets første kristne keiser.

National Geographic fikk nylig tilgang til resultatene fra mørtelprøvene av professor Antonia Moropoulou ved Det nasjonale tekniske universitet i Athen, som leder arbeidet med å restaurere kapellet som dekker graven.

Mørtelprøve En prøve av mørtel, hentet fra mellom den originale kalksteinen og en marmorplate som dekker den, har blitt datert til cirka år 345, skriver tidsskriftet. Det samsvarer rimelig nært med de originale historiske nedtegningene om at en romersk delegasjon ble sendt til Jerusalem, lokaliserte graven og bygget et alter rundt den omkring år 326.

 

Klagemuren – Vestmuren og «Tunnelen»

Vestmuren

Vestmuren er en del av den gamle støttemuren rundt Tempelhøyden (hebraisk: Har ha-Beit, arabisk: Haram al-Sharif) i Jerusalem, der både det første og det andre tempelet sto. 49

Også etter romernes ødeleggelse av tempelet i år 70 e.Kr. har Tempelhøyden vært regnet som jødedommens helligste sted.

Hele den vestlige muren er rundt 500 meter lang fra nord til syd, men store deler ligger fremdeles skjult bak husene i gamlebyens muslimske del. Frem til seksdagerskrigen i 1967 var den synlige delen av muren kun 28 meter lang, og et smalt strede skilte denne fra bebyggelsen. I dag er det frilagte området rundt 60 meter.

Den enorme støttemuren antas å være bygget i forbindelse med Herodes den stores restaurering av det andre tempelet. Ombyggingen ble påbegynt rundt 20 f.Kr. og nødvendiggjorde en større utvidelse av den store plassen rundt selve tempelet. Flere av murens mange lag ligger fremdeles under bakken og når helt ned til fjell. Bare de syv nederste lagene av muren, slik vi ser den i dag, stammer fra det andre tempelets tid. Disse “herodianske” lagene består av enorme steinblokker, noen er tolv meter lange og en meter høye.

De neste lagene ble bygget under romerne og bysantinerne. De aller øverste, som rager opp over selve Tempelplassen, ble bygget etter at muslimene erobret byen i 638 e.Kr.

Jøder ser på Vestmuren som det eneste som er igjen av det gamle tempelets fundament. Allerede i de første århundrene av vår tidsregning, oppsto en rabbinsk tradisjon (midrash) som sier at dette er stedet der Gud alltid er tilstedeværende. Likevel var det først på 1500-tallet, da området ble innlemmet i det Osmanske rike, at Vestmuren fikk noe av sin nåværende betydning som jødenes viktigste bønnested. Utover på 1800-tallet fikk muren også en sterk jødisk nasjonal betydning, og stadig flere oppsøkte området

Økende nasjonalisme blant både jøder og palestinere utover på 1900-tallet førte til mange sammenstøt langs muren. I årene da Øst-Jerusalem var underlagt jordansk styre (1948–67), hadde jøder ikke tilgang til Vestmuren, og heller ikke til noe område hvorfra de kunne se over til denne. Etter Israels frigjøring/erobring av Jerusalems gamleby i forbindelse med Seksdagerskrigen i 1967, ble en større del av muren lagt åpen, og det ble

laget en stor åpen plass for publikum. Betegnelsen “Klagemuren” ble ikke lenger ansett som passende, og den langt eldre betegnelsen “Vestmuren” fikk etter hvert gjennomslag nesten over alt.

Vestmuren, og den tilhørende plassen foran, blir bestyrt av Israels ortodokse hovedrabbinat. Området har sin egen rabbiner som både er ansvarlig for at jødisk religiøs lov, halakha, blir overholdt, samt kontakt med de mange besøkende. Området nærmest muren er delt inn i en større del for menn og en mindre for kvinner. Den delen som ligger helt inntil muren benyttes utelukkende til bønn. I henhold til jødisk tradisjon skal bønner som fremsies her ha en helt spesiell virkning, siden dette skal være det stedet på jorden der man er nærmest guddommen.

Å gjennomføre de rituelle og tradisjonelle jødiske bønnene ved muren, som å lese fra Torarullene iført tallit og tefillin, er i henhold til ortodoks jødedom en praksis forbeholdt menn. Kvinner kan be sine egne og private bønner på sitt område, men kan ikke delta i de offentlige ritualene, ikke lese fra Tora-ruller og ikke bruke rituelle symboler som bønneremmer eller bønnesjal (talit). I flere tiår har kvinner fra ikke-ortodokse retninger forsøkt å endre denne gamle tradisjonen, gjennom å gjennomføre bønner på stedet. Resultatet har vært bortvisninger, mobbing og mye politisk spill.

Vestmuren oppsøkes av jøder fra hele verden, både av religiøse og nasjonale grunner. Mange benytter anledningen til å skrive små lapper som man stikker inn i murens sprekker; lappene inneholder ønsker og takksigelser til Gud, og anses for en form for direkte kommunikasjon med guddommen. På enkelte dager blafrer det en stor mengde små papirlapper i vinden. Områdets rabbiner sørger for at lappene som etter hvert må fjernes, behandles på en respektfull måte.

I mange kretser er det også vanlig å oppsøke muren i forbindelse med sykdom eller andre vanskeligheter, for der å søke helbredelse og trøst. De mange tusen hender som har strøket over murens nederste del, har ført til at denne er blitt nærmest blankpolert.

En av grunnene til at Vestmuren har fått en slik viktig betydning i jødedommen er at ortodokse og strengt praktiserende jøder ikke besøker selve Tempelplassen, den muslimer kaller Haram el-Sharif. Begrunnelsen blant annet at siden man ikke vet nøyaktig hvor tempelet engang sto, så kan man av vanvare komme til å gå på steder der kun øverstepresten hadde lov til å gå.

Vestmuren – tunnelen

Siden Tempelplassens vestlige støttemur ble bygget for to tusen år siden, er størstedelen av Vestmuren ikke lenger synlig, men ligger under bakkenivå eller er gjemt bak Gamlebyens tettliggende hus. Dette var også tilfelle for den delen som ligger nærmest det område der det gamle tempelets “Aller helligste” skal ha ligget. (Arkeologer strides fremdeles om tempelets nøyaktige plassering.)

Etter seksdagerskrigen, da jødene igjen hadde adgang til sine gamle hellige steder i byen, igangsatte israelske myndigheter et utgravningsprosjekt, der arkeologene grov en tunnel langs murens ytterside, for slik å lære mer om dens beskaffenhet. Utgravningene foregikk i stor grad under bebodde hus, var derfor svært vanskelige og krevde omfattende sikringsarbeidet. Det var også rituelle hensyn å ta; rabbinere ble derfor også konsultert underveis. Arbeidet varte i rundt 20 år, og frila en passasje langs muren med en lengde på 485 meter.

Utgravningene ga mye ny informasjon; man fant konstruksjoner og gjenstander fra romertiden og fra tiden da byen lå under Det bysantinske rike.

Av spesiell interesse for jøder er også en gammel vanntunnel som engang brakte vann til tempelområdet. Man fant også murens største steinblokk, med en lengde på 13.6 meter. Omtrent 50 meter inn i tunnelen oppdaget arkeologene også en forseglet inngang til selve tempelområdet, dette området fungerer nå som en slags liten synagoge.

Muren ble tidlig tilgjengelig for turister, men disse måtte gå den samme trange veien tilbake, noe som var svært upraktisk. I 1996 ble det derfor åpnet en utgang ved Via Dolorosa i det muslimske kvarteret, noe som førte til store oppstander i Jerusalem, med mange døde. Det ble blant annet spredt rykter om at jødene hadde gravet tunneler inn under Klippemoskeens område. Dette til tross for at tunnelen ikke fører gjennom muren, og at selve tempelområdet ifølge jødisk religiøs lov er forbudt område for jøder i dag.

Grav hagen – The Garden Tomb

Garden Graven er en steinkuttet grav i Jerusalem , som ble avdekket i 1867 og av noen kristne, og som anses å være stedet der Jesus ble begravet og oppstandelse . Graven er datert av den israelske arkeologen Gabriel Barkay til 800-700 -tallet f.Kr. Gjenbruk av gamle graver var ikke en uvanlig praksis i eldgamle tider, men dette er i strid med den bibelske teksten som sier at Josef av Arimatea kjøpte en ny grav for Jesus legeme. Matteus skriver:

«Men da det var blitt kveld, kom en rik mann fra Arimatea, som hette Josef. Han var også blitt en disippel av Jesus. Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu legeme. Da befalte Pilatus at det skulle gis ham. Josef tok da legemet og svøpte det i rent linklede, og la det i sin nye grav, som han hadde hogd ut i berget. Så rullet han en stor stein for inngangen til graven, og gikk bort.» Matteus 27:57-60 ,

Organisasjonen som opprettholder Garden Tomb er forsiktige med å hevde at dette er den autentiske graven til Jesus, men de påpeker likhetene med stedet som er beskrevet i Bibelen.

De hevder at dette sted er mer stemningsfull, og begivenhetene som er beskrevet i evangeliene er bedre bevart her enn i den trange og overfylte Gravkirken.

Garden Graven ligger ved siden av en steinete skrent med en tydelig formasjon av en hodeskalle og har siden midten av det nittende århundre blitt av forskere antatt å være Golgata . Det har siden vært kjent som «Skull Hill» eller «Gordons Golgata».

I motsetning til denne hage, har det tradisjonelle stedet for Kristi død, begravelse og oppstandelse, vært Den hellige gravkirke fra det fjerde århundre.

Siden 1894 har Garden Tomb og dens omliggende hager blitt opprettholdt som et sted for tilbedelse og refleksjon. Som sådan står Garden Graven som et populært sted for pilegrimsferd for mange kristne, spesielt evangeliske anglikanere og andre protestanter .

Disse to steder som er avmerket på kartet er det de lærde strides om hvor Jesus døde, ble begravet og stod opp igjen.

Det mest sannsynlige sted for Jesus korsfestelse, død og oppstandelse er nok Gravkirken, hvis en sammenholder alle påstander og antagelser.

Stedet som Helena – mor til Konstantin den store – fant i år 325 er nok det mest sannsynlige sted.

Tzuba vingård

Tzuba Estate Winery ligger i Judea Hills, et område som historisk er anerkjent som en viktig vinproduserende region siden bibelsk tid. Den lokale topografien av Tzuba-vingården, 700 meters høyde og klima gir ideelle forhold for våre dedikerte kibbutz-ansatte til å dyrke vingårdene og produsere en rekke prisbelønte boutique-viner. Tzuba-druer selges til vingårder av høy kvalitet og andre små butikkbutikker.

Vinprodusenten ble grunnlagt av Moti Tzamir som var den første sjef og vinmakeren. Paul Dubb erstattet Moti i 2007. Dubbs lidenskap for vin startet som en ung som produserte vin sammen med sin far i Sør-Afrika. I 1996 hadde han ansvaret for å etablere vinmarkene i Tzuba-kibbutzen, og 2000 overtok Dubb som vinprodusenten. Paul kombinerer sin dype kunnskap om dyrking av druer og sin erfaring som vinprodusent for å produsere noen av Israels fineste viner.

Yad Vashem – Holocaust Museum

Yad Vashem er Israels offisielle minnesmerke over ofrene for Holocaust . Det er dedikert til å bevare de dødes minne; hedre jødene som kjempet mot sine nazistiske undertrykkere og hedninger som uselvisk hjalp jøder i nød. Museet forske også på fenomenet Holocaust spesielt, og folkemord generelt, med sikte på å unngå slike hendelser i fremtiden.

Yad Vashem ble opprettet i 1953, og ligger i den vestlige skråningen av Mount Herzl , også kjent som Mount of Remembrance, en høyde i vestlige Jerusalem , 804 meter over havet og inntil Jerusalem Forest. Minnesmerket består av et ca. 45 dekar stort område som inneholder to typer fasiliteter:

  • • Et område er dedikert til den vitenskapelige studien av Holocaust og folkemord generelt,
  • • og det andre området er minnesmerker og museer som imøtekommer behovene til den større offentligheten.

 

Et kjernemål for Yad Vashems grunnleggere var å anerkjenne ikke-jøder som på personlig risiko og uten økonomisk eller evangelisk motivasjon valgte å redde jøder fra det pågående folkemordet under Holocaust. De som er anerkjent av Israel som rettferdige blant nasjonene, blir hedret i en del av Yad Vashem kjent som Garden of the Rright Among the Nations .

Yad Vashem er det nest mest besøkte israelske turiststedet, etter Vestmuren , med omtrent en million besøkende hvert år.

Monumentet over den polske lærer som heller ville lide sammen med sine jødiske elever enn å bøye av for den nazistiske ånd.

Israels Museum

The Israel Museum ble etablert i 1965 som Israels fremste kulturinstitusjon og en av verdens ledende encyklopedisk museer. Det ligger på en høyde i Givat Ram- området i Jerusalem , ved siden av Bible Lands Museum , Knesset , den israelske høyesteretten og Det hebraiske universitetet i Jerusalem .

Dens beholdning inkluderer verdens mest omfattende samlinger av arkeologien fra Det hellige land, jødisk kunst og liv, samt betydningsfulle og omfattende besittelser av kunst. Kunst delen av museet omfatter elleve separate avdelinger.

Blant de unike objektene som museet inneholder kan nevnes: Venus of Berekhat Ram ; interiøret i en Zedek ve Shalom- synagoge fra 1736 fra Surinam ; halskjeder båret av jødiske bruder i Jemen ; en mosaikk islamsk bønnenisje fra Persia fra 1600-tallet; og en spiker som vitner om utøvelsen av korsfestelse i Jesu tid. [2] En urneformet bygning på eiendommen til museet, Helligdommen for boken , huser Dødehavsrullene og gjenstandene som ble oppdaget på Masada . Det er et av de største museene i regionen.

 

Lysshow i Davids by – «Halleluja natt presentasjon»

Davids by natt presentasjon forteller historien om jødenes retur til Israel etter fangenskapet i Babylon for å gjennombygge det gamle Jerusalem. En spennende utendørs filmopplevelse prosjektert på de gamle ruinene på selve stedet der denne historien utfoldet seg. Under stjernene på Jerusalems nattehimmel avslører nyskapende videokartleggings teknologi – den første i sitt slag i Israel – en 2.500 gammel historie. For mer enn 2.500 år siden ble Jerusalem ødelagt og den babylonsk eksil begynte. 70 år senere, og mot alle odds, legger Nehemias, sønn av Hachaliah, med støtte fra kongen i Persia (Iran) som var datidens største imperium, ut på en farlig reise for å gjenoppbygge det gamle Jerusalem

Ved å bruke avansert kartleggings teknologi for projeksjon presenterer vi vår episke historie om returen til Jerusalem i det som er Davids by.

En liten digresjon til slutt.

Det er nå sterke røster i de arkeologiske og forsker miljøene som arbeider med Jerusalem som begynner å tvile på om Salomos tempel, også Herodes tempel, noen gang har ligget på det sted som i dag heter Tempelplassen og hvor Klippedomen i dag ligger.

Det er forskere som mener at templet lå i Davids by – på Sionsberg i Davids by og nær Gihon vannkilde i Davids by. Se tegning under.

Dette får vi ta en annen gang, eller i bussen når vi kjører rundt til de stedene vi skal besøke.

Her er templet vist i Davids by – ca. 180 meter nedenfor – mot syd – i forhold til det som gjennom mange hunder år er blitt kalt «Tempelplassen».

En liten digresjon til slutt.

Det er nå sterke røster i de arkeologiske og forsker miljøene som arbeider med Jerusalem som begynner å tvile på om Salomos tempel, også Herodes tempel, noen gang har ligget på det sted som i dag heter Tempelplassen og hvor Klippedomen i dag ligger.

Det er forskere som mener at templet lå i Davids by – på Sionsberg i Davids by og nær Gihon vannkilde i Davids by. Se tegning under.

Dette får vi ta en annen gang, eller i bussen når vi kjører rundt til de stedene vi skal besøke.

Her er templet vist i Davids by – ca. 180 meter nedenfor – mot syd – i forhold til det som gjennom mange hunder år er blitt kalt «Tempelplassen».

Hemmeligheten om det tapte tempel – den virkelige plasseringen til Salomos tempel er avslørt!?

I Århundrer har millioner av mennesker anerkjent Tempelhøyden – ved Klippemoskeen – som den opprinnelige plasseringen av Det Hellige Guds Tempel som ble bygget av kong Salomo og det andre tempelet som ble ødelagt av romerne i år 70 e.Kr. Mange pilegrimsreiser er blitt gjort til dette stedet av kristne, jøder og muslimer, for å se dette hellige stedet. Klagemuren, som blir regnet som den siste gjenstående rest av Israels andre tempel, er et sted hvor mange utfører sine daglige bønner, og der folk har forventninger og ønsker om at dette oldtidstemplet igjen skal bli reist i all sin prakt. Men, ved å studere Bibelen nøye og ved å ta den på ordet kommer det tydelig frem at dette ikke er den rette lokasjonen til der Guds tempel var plassert. Den sanne plasseringen finner vi i Skriften og denne artikkelen vil klargjøre denne påstanden og vise hvordan kunnskapen om plasseringen forsvant i antikken.

06.10.2019

B.N.