Begynnelsen

Da det etter bibelsk tidsregning hadde gått 1600 år fra Adam og Eva hadde syndet i Edens Hage, var ugudeligheten og ondskapen så stor på jorden at Gud angret at han hadde skapt mennesket. Han var full av sorg i sitt hjerte og bestemte seg for å utrydde mennesker og dyr, alle slags kryp, også fuglene under himmelen. Gud ville la verden gå under ved vann.

En ny tid

Gud finner Abraham, en mann som trodde på ham, og ved han kunne Gud inngå en pakt til evig tid, og starte med å bygge et eiendomsfolk, Israel.

Vi lar Stefanus fortelle historien:

Stefanus var en av de sju som apostlene valgte til å ta seg av den daglige utdelingen ved bordene. Dette var menn som hadde godt vitnesbyrd og som var fulle av Den Hellige Ånd. Stefanus var en slik mann og gjorde store under og tegn blant folket. Da var det noen som stod fram og ville diskutere med Stefanus, men de var ikke i stand til å stå imot den visdom og ånd som Stefanus talte av. De førte da falske vitner mot ham, grep ham og førte ham for Rådet. Ypperstepresten spurte da Stefanus om disse anklagene stemte. Han svare med å dra opp de historiske kjensgjerninger, «den røde tråd», på følgende måte i Ap. gj. 7, 2-60:

«Stefanus svarte: «Brødre og fedre, hør: Herlighetens Gud åpenbarte seg for vår far Abraham da han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Karan. Han sa til ham: «Dra ut fra landet ditt og fra slekten din, og dra til landet som Jeg vil vise deg». Så dro han ut fra kaldeernes land og bosatte seg i Karan. Da hans far var død, flyttet Han ham derfra til dette landet dere nå bor i. Gud ga ham ingen arv i det, ikke engang nok til å sette foten på. Men selv om Abraham ikke hadde barn, lovte Gud å gi landet som eiendom til ham og hans slekt etter ham. Men Gud talte på denne måten: Hans etterkommere skulle bo i et fremmed land, og der skulle de gjøre dem til slaver og undertrykke dem i 400 år. «Det folket de skal trelle under, vil Jeg dømme», sa Gud. «Og deretter skal de komme ut og tjene Meg på dette sted.» Han ga ham omskjærelsens pakt.

Så ble Abraham far til Isak og omskar ham den åttende dagen. Og Isak ble far til Jakob, og Jakob til de tolv patriarkene. Patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham. Han fridde ham ut fra alle trengslene hans og ga ham nåde og visdom i møte med Farao, kongen i Egypt. Han gjorde ham til høvding over Egypt og over hele sitt hus. Det kom en hungersnød og stor trengsel over hele Egypts og Kanaans land, og våre fedre fikk ikke tak i mat. Da Jakob hørte at det var korn i Egypt, sendte han ned våre fedre først. Den andre gangen ga Josef seg til kjenne for brødrene sine, og Josefs slekt ble kjent for Farao.

I sine hjerter vendte de tilbake til Egypt og sa til Aron: «Lag guder til oss som kan gå foran oss. For denne Moses som førte oss ut av landet Egypt, ham vet vi ikke hva det har hendt med.» I de dager lagde de en kalv og bar fram offer til avgudsbildet og gledet seg over sine egne henders verk.

Så vendte Gud seg bort og overga dem til å tilbe himmelens hær, slik det er skrevet i profetenes bok: Bar dere vel slaktoffer og offergaver fram for Meg i de 40 årene i ørkenen, du Israels hus? Dere tok også med Moloks tabernakel og stjernen til deres gud Remfan, gudebilder dere lagde for å tilbe. Jeg vil bortføre dere bortenfor Babel.

Vitnesbyrdets telt var hos våre fedre i ørkenen, slik Gud hadde bestemt. Han hadde pålagt Moses å lage det etter det forbildet som han hadde sett. Dette mottok våre fedre i sin tid som arv; sammen med Josva førte de det også inn i det landet som var tatt i eie av folkeslagene, dem som Gud drev ut for våre fedres ansikt i tiden fram til Davids dager, David som fant nåde for Gud og ba om å finne et bosted for Jakobs Gud. Det var Salomo som bygde et hus for Ham.

Men Den Høyeste bor ikke i templer lagd med hender, slik profeten sier: «Himmelen er Min trone, og jorden er Min fotskammel. Hva slags hus vil dere bygge for Meg? sier Herren, eller hvor er Mitt hvilested? Har ikke Min hånd gjort alt dette?» Dere som er så stivnakket og uomskåret både på hjerte og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot. Slik deres fedre gjorde, gjør dere også. Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? De drepte dem som på forhånd forkynte om Den Rettferdiges komme. Dere ble nå de som forrådte Ham og ble Hans drapsmenn, dere som har mottatt loven ved englers anvisning og ikke har holdt den.»

Tiden etter Jesus

Turen etter stevnet starter fra Tel Aviv søndag den 20.10. 2019 kl. 08.00. Denne første dagen av turen er den siste dag i den jødiske festuke «Sukkot day» – Løvhyttefesten.

Høytiden er delvis en innhøstingsfest og dels til minne om israelittenes opphold i ødemarken etter flukten fra Egypt da de bygde seg hytter av løv og kvister til midlertidig husly. Dessuten er det i glede over Toráen.

Sentralt under løvhyttefesten står sukkáen, eller hytten. Det er en liten, ikke permanent hytte oppført særskilt for festen og revet ned når festen er over. I rabbanittisk jødedom er det et krav at taket skal være glissent nok til at man kan se stjernene gjennom taket når man sitter i hytten. Det er betraktet som bud å spise sine måltider i hytten under festen.

«Tal til Israels barn og si: Fra den femtende dagen i denne samme sjuende måneden, skal løvhyttefesten holdes for Herren. (13 oktober – 20 oktober) Og den skal vare i sju dager. På den første dagen skal det være en hellig sammenkomst. Dere skal ikke gjøre deres vanlige arbeid. I sju dager skal dere ofre ildoffer til Herren. Den åttende dagen skal dere holde en hellig sammenkomst og ofre ildoffer til Herren. Det er en festsammenkomst. Dere skal ikke gjøre deres vanlige arbeid. Dette er Herrens høytider. Dere skal lyse dem ut som hellige sammenkomster. Og på dem skal dere ofre til Herren ildoffer, brennoffer og matoffer, slaktoffer og drikkoffer, hver dag det som hører dagen til. Til dette kommer Herrens sabbater, og dertil de gaver, løfteoffer og frivillige offer som dere gir Herren. Den femtende dagen i den sjuende måneden, når dere samler inn landets grøde, skal dere holde Herrens fest. Den skal vare i sju dager. Den første dagen skal være hviledag, og den åttende dagen skal være hviledag. Den første dagen skal dere ta frukter av vakre trær, palmegreiner og kvister av løvrike trær og vidjer som vokser ved bekkene, og dere skal være glade for Herrens, deres Guds åsyn i sju dager. Denne høytiden skal dere holde som en fest for Herren sju dager om året. Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt. I den sjuende måneden skal dere holde denne høytiden. Dere skal bo i løvhytter i sju dager. Alle innfødte i Israel skal bo i løvhytter, for at deres etterkommere skal vite at jeg lot Israels barn bo i løvhytter da jeg førte dem ut av landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud. Og Moses kunngjorde Herrens høytider for Israels barn.» 3 Mosebok 23:34-44

Cæsarea

Cæsarea Maritime ligger midt mellom Tel – Aviv og Haifa på kystsletten nær byen Hadera. Den har i dag en befolkning på 5.170, og er det den eneste israelske lokaliteten som administreres av en privat organisasjon, Cæsarea Development Corporation.

Den eldgamle byen Cæsarea Maritime ble bygget av Herodes den store fra ca. 25 til 13 f.Kr. som en stor havn. Det fungerte som et administrativt sentrum av Judea-provinsen under Romerriket, og senere som hovedstad i den bysantinske Palestina Prima provinsen. Under den muslimske erobringen på 800-tallet var det den siste byen i Det hellige land som falt for araberne. Byen ble degraderte til en liten landsby etter at provinshovedstaden ble flyttet herfra til Ramallah og hadde et arabisk flertall inntil korsfarer erobringene. Under korsfarerne ble det nok en gang en stor havn og en befestet by. Den ble redusert etter Mamelukkenes erobringer. I 1884 bosatte Bosniske innvandrere seg der og etablerte et lite fiskevær. I 1940 ble kibbutz Sdot Yam opprettet ved siden av Bosniske landsbyen. I februar 1948 ble den bosniske landsbyen erobret av en jødisk spesialgruppe under ledelse av Yitzhak Rabin , og de som ikke var jøder i dette området flyktet. I 1952 ble den moderne jødiske byen Cæsarea etablert nær ruinene av den gamle byen, som i 2011 ble innlemmet i den nyopprettede Cæsarea nasjonalpark.

Etter staten Israel var oppretta, gikk Rothschild-familien med på å overføre landområdene sine til den nye staten, men en annen avtale kom til for de 35 000 dekar med landområde som familien eide omkring den moderne Cæsarea. Etter at landområdene var gitt til staten, var de leid tilbake for en periode på 200 år til nye veldedige organisasjoner. I testamentet sitt satte Edmond James de Rothschild som vilkår at denne organisasjonen skulle fremme utdanning, kunst, kultur og velferd i Israel. Cæsarea Edmond Benjamin de Rothschild Foundation ble stiftet og drevet basert på midler skapt av salg av landområde i Cæsarea som organisasjonen er ansvarlig for å vedlikeholde. Organisasjonen er dels eid av Rothschild-familien og Staten Israel.

Herodes den store bygde Cæsarea på toppen av ‘Straton’s Tower’, en havn bygget av Straton, den gamle fønikiske kongen av Sidon på 400-tallet f.Kr.

Du kan se akvedukten på stranden i nærheten av den moderne byen Cæsarea, bare noen minutters kjøretur nord fra nasjonalparken, og på forskjellige punkter lenger nord på vei til Karmel. Herodes bygde datidens mest avanserte havn rundt Cæsareas naturlige havn. Bygget av betong, kunne den romme over 200 sjøskip samtidig, den største havnen i den eldgamle verden. Etter at romerne ødela Jerusalem i år 70 f.Kr., ble Cæsarea den politiske og kulturelle hovedstaden i den romerske provinsen. Byen fortsatte å blomstre i den bysantinske perioden. Den hadde godt planlagte gater, teatre og stadioner, templer, badehus, korn med mer.

Etter den blomstrende bysantinske perioden ble Cæsarea ødelagt av arabiske hærer i år 640. Den overlevde som en liten by i rundt 500 år.

Da korsfarerne ledet av kong Ludvig den niende ‘den hellige’ erobret byen, ble den flott gjenoppbygd. Korsfarerne bygde enorme murer og tårn rundt byen. Du kan se disse i dag mens du går i Cæsarea havneareal og den nordlige delen av den arkeologiske parken.

I 1291 ble korsfarerbyen ødelagt av de arabiske Mamelukkene. Cæsarea ble hovedsakelig forlatt i løpet av hundrevis av år med osmannisk styre. Bare en liten gruppe bosniske muslimer bodde i Cæsarea fra 1800-tallet til staten Israel ble grunnlagt i 1948.

Amfiet

For to tusen år siden ble innbyggerne i Cæsarea underholdt på det klassiske romerske amfiteateret.
Det kunne sitte på rundt 4000 mennesker. Du kan fremdeles se noen av de originale setene.
Cæsareas ombygde amfiteater er fullt aktivt i dag. Det har plass til 3 700 mennesker og er et av Israels toppsteder for både israelske og verdensomspennende utøvere. Å opptre her regnes som en stor milepæl av israelske musikere.

Når du går fra amfiet mot sjøen, vil du passere gjennom en arkeologisk hage.
Du spaserer med vakre rester av skulpturer, inskripsjoner og søyler som ble oppdaget i dette området.

Herodes palass

Restene av Herodes palass ble oppdaget på skjæret mot Middelhavet. Derfor kalles det noen ganger Reef Palace. Deler av palasset er fremdeles under vann. Palasset er et flott utsiktspunkt for å se skjønnheten til Cæsarea i dag – de gamle, monumentale bygningsrester fra den eldgamle byen nær det glitrende, blå havet.
Du kan fremdeles se den store hallen og gangene, og restene av et geometrisk mosaikkgulv.
Palasset inkluderte et ferskvannsbasseng i sentrum. I løpet av årene ble rom lagt til da det ble brukt av de romerske guvernørene.

Evangelisten Filip fra Hierapolis.

Filip fra Hierapolis var en av de syv menn, som hadde godt vitnesbyrd, og fulle av Den Hellige Ånd i Apostelens gjerninger 6,1-7. I den første kristne menigheten i Jerusalem var det oppstått en tvist mellom de greske jødene, som hadde kommet til Jerusalem fra de andre regionene av det romerske imperiet, og de innfødte hebreere, hvor grekerne klaget over at deres enker ble forbigått ved matutdelingen. Da ble de «syv menn» valgt av menigheten for å stå for «tjenesten ved bordene», det vil si den sosiale omsorgen for familiene til de hellenistiske jødene. Dermed kunne apostlene utføre sin egentlige oppgave, «bønnen og forkynnelsen av Ordet». De syv var: Stefanus, Filip av Hierapolis, Prokhoros, Nikanor, Timon, Parmenas, og Nikolas av Antiokia. Nikolas av Antiokia falt senere fra troen og regnes ikke blant de hellige. I likhet med Stefanus var Filip trolig gresk, noe navnet viser. Disse syv menns oppdrag utviklet seg snart ut over deres opprinnelige oppgaver, og Filip evangeliserte fra sted til sted. Ifølge Apostlenes gjerninger var han den første kristne som forkynte i Samaria, og han omvendte den beryktede trollmann Simon (Apg 8,5-13).

Etter at Filip hadde vært i Samaria, talte en herrens engel til ham:

Paulus i Cæsarea

Paulus satt i fengsl her i to år, og samtalte stadig med landshøvdingene Festus og Felix, og holdt også sin forsvarstale for kong Agrippa Herodes den store.
Agrippas oldefar, gjorde Cæsarea til en av de største havnebyene i Romerriket. Den romerske landshøvdingen bodde vanligvis her, og den romerske politiske administrasjonen holdt også til her.
I sin forsvarstale til kong Agrippa fortalte han med kraft om sitt møte med Jesus på vei til Damaskus:

Og Paulus avslutter:
«Men da han sa dette i sin forsvarstale, sa Festus med høy røst: Du er fra forstanden, Paulus! Din store lærdom driver deg til vanvidd! Men han sier: Jeg er ikke fra forstanden, mektigste Festus! Men jeg taler sanne og sindige ord. Kongen kjenner til disse tingene, og til ham taler jeg også frimodig. For jeg kan ikke tro at noe av dette er ukjent for ham, det er jo ikke skjedd i en avkrok. Kong Agrippa, tror du profetene? Jeg vet at du tror! Men Agrippa sa til Paulus: Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen! Paulus sa da: Jeg ville ønske til Gud, enten det mangler lite eller mye, at ikke bare du, men også alle som hører meg i dag, måtte bli slik som jeg, med unntak av disse lenkene. Da sto kongen opp, og landshøvdingen og Berenike og de som satt der sammen med dem. De trakk seg tilbake og talte med hverandre og sa: Denne mannen gjør ikke noe som fortjener død eller lenker. Og Agrippa sa til Festus: Denne mannen kunne ha vært løslatt, om han ikke hadde innanket saken sin for keiseren.» Apostlenes gjerninger 26:24-32
I dag kan man gå omkring og se ruinene av denne viktige byen. I teateret, som hadde 4000 sitteplasser, kan man sette seg og tenke tilbake på begivenhetene som fant sted nettopp her.
«Derfor kong Agrippa var jeg ikke ulydig mot det himmelske lys.»

Peter i Cæsarea

«Det var en mann i Cæsarea ved navn Kornelius, høvedsmann ved den hæravdeling som kaltes den italienske; han var en from mann og fryktet Gud med hele sitt hus og gav mange almisser til folket og bad alltid til Gud. Og han så granngivelig i et syn, omkring den niende time på dagen, en Guds engel som kom inn til ham og sa til ham: «Kornelius!» Men han stirret på ham og ble forferdet og sa: «Hva er det, Herre?» Han svarte ham: «Dine bønner og dine almisser er steget opp til ihukommelse for Gud. Og nå, send noen menn til Joppe og hent
Paulus forsvarer seg ovenfor kong Agrippa
15
til deg en mann ved navn Simon, som kalles med tilnavn Peter; han bor hos en garver som heter Simon, og som har et hus ved havet.»

Han hadde bedt sammen sine slektninger og nærmeste venner. Da nå Peter var på vei inn, gikk Kornelius ham i møte, falt ned for føttene hans og tilba ham. Men Peter reiste ham opp og sa: Stå opp! Også jeg er et menneske. Og han samtalte med ham mens han gikk inn i huset. Der fant han mange samlet. Han sa til dem: Dere vet hvor utillatelig det er for en jøde å ha samkvem med noen av et annet folk, eller å gå inn til ham.

Det ordet som han sendte til Israels barn, da han i evangeliet forkynte fred ved Jesus Kristus – han er alles Herre – det kjenner dere, dette ordet som er gått ut over hele Judea. Det hadde sin begynnelse fra Galilea, etter den dåpen som Johannes forkynte – og taler om at Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle dem som var underkuet av djevelen, fordi Gud var med ham. Vi er vitner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem, han som de drepte ved å henge ham på et tre. Ham reiste Gud opp på den tredje dagen og lot ham tre synlig fram, ikke for hele folket, men for de vitnene som forut var utvalgt av Gud – for oss, vi som åt og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde. Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn. Mens Peter ennå talte disse ordene, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet. Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter, ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene, for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da sa Peter: Kan vel noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi? Og han bød at de skulle bli døpt i Jesu Kristi navn. De ba ham da bli hos dem noen dager.» Apostlenes gjerninger 10:17-41,

Dette ble en historisk opplevelse, da denne familien ble de første av «hedningene» som omvendte seg til Jesus Kristus, lot seg døpe og fikk den Hellige Ånd.

Megiddo

Megiddo er en oldtidsby som ligger på en høyde i nærheten av dagens israelske kibbutz Megiddo kjent for sin historiske, geografiske og religiøse betydning. I oldtiden var Megiddo en betydningsfull bystat. Stedets alternative navn er Tel Megiddo (tel betyr en høyde eller jordhaug) gjort av 26 lag av ruinene av oldtidens byer. Det har overoppsyn utover Jesreeldalen fra vest. Foran Megiddo ligger den stor Harmageddonsletten som vi leser om i Åpenbaringen.

Megiddo var et sted med stor betydning i oldtidens verden da den voktet den vestlige delen av et smalt pass eller gjennomfarts veg og den gamle handelsruten som knyttet land som Egypt og Assyria (Irak) sammen kommersielt. På grunn av stedets strategiske betydning som korsvei mellom flere viktige handelsruter ble Megiddo og dens omgivelser lokaliseringen av flere betydelige slag gjennom historien.

Stedet var bebodd fra iallfall rundt 7000 f.Kr. og fram til 586 f.Kr., den samme tid som ødeleggelsen av det første tempelet i Jerusalem av babylonerne, og deretter nedgangen til israelittene og deres landflyktighet. Et indisium på stedets betydning er at siden denne tiden har stedet forblitt ubebodd og forlatt, og derav bevart ruinene fra tiden før 586 f.Kr. uten at nyere bebyggelse har forstyrret dem.

Megiddo er nevnt i oldtidens egyptiske skrifter ettersom en av Egypts mektigste konger, Thutmosis III, var krig mot byen i år 1478 f.Kr. Slaget er beskrevet i detalj i hieroglyfer funnet på veggene i hans tempel i Øvre Egypt. Stedet er navngitt i Bibelen som Derekh HaYam eller «Sjøens veg», det ble en viktig militær pulsåre for Romerriket og var kjent som Via Maris.

Dagens kibbutz Megiddo ligger rett i nærheten, kun 1 km lengre sør.

I dag er Megiddo en viktig forbindelse på hovedvegen som knytter Israels senter med nedre Galilea og de nordlige regioner. Det er av samme grunn at oldtidens sted hadde strategisk betydning da den ligger ved nordlige inngangen til Wadi Ara, en viktig fjellgjennomgang som knytter Jisreeldalen til Israels kystområder.[2]

Mount Precipice

Dette fjell ligger rett utenfor den sørlige kanten av Nasaret, 2,0 km sørvest for det moderne sentrum.

Dette sted antas å være der Jesus ble avvist og truet av Jødene, se Luk. 4, 14-30. Ifølge historien prøvde folket i Nasaret, ikke å ta imot Jesus som Messias, men skyve ham utfor fjellet, men “han gikk gjennom dem og gikk bort.”

14. mai 2009 feiret pave Benedikt XVI en messe på dette fjellet under sitt besøk i Israel.

40 000 mennesker deltok.

«I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om ham kom ut over hele landet der omkring. Og han lærte i synagogene deres, og ble prist av alle. Og han kom til Nasaret, hvor han var oppfostret. På sabbatsdagen gikk han inn i synagogen, slik han pleide å gjøre, og sto opp for å lese for dem. De ga ham da profeten Jesajas bok, og da han hadde åpnet boken, fant han stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren. Han lukket boken, ga den til tjeneren og satte seg. Alle som var i synagogen hadde øynene sine festet på ham. Han begynte så med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres. Alle ga ham vitnesbyrd og undret seg over de nådens ord som lød fra hans munn. Og de sa: Er ikke dette Josefs sønn? Da sa Jesus til dem: Dere vil sikkert si til meg dette ordspråket: Lege, leg deg selv! Alt dette som vi har hørt er skjedd i Kapernaum, gjør det også her på hjemstedet ditt! Men han sa: Sannelig sier jeg dere: Ingen profet blir godtatt på sitt hjemsted. Sannelig sier jeg dere: Det var mange enker i Israel i Elias dager, den gang himmelen var lukket i tre år og seks måneder, da det ble stor hungersnød over hele landet. Men ikke til noen av dem ble Elia sendt, bare til en enke i Sarepta i Sidons land. Og mange spedalske var det i Israel på profeten Elisjas tid. Men ingen av dem ble renset, bare syreren Na’aman. Alle i synagogen ble fylt av harme da de hørte dette. De reiste seg og drev ham ut av byen, og førte ham ut mot pynten av det fjellet som byen deres var bygd på, for å styrte ham utfor stupet. Men han gikk midt gjennom flokken og dro bort.» Lukas 4:14-30

Mount Bental – Golanhøydene

Bental er en av Israels favoritt fjelltopper å besøke, delvis på grunn av den flotte panoramautsikten over Golan og til og med Syria, men også fordi Mount Bental var stedet for et modig slag kjempet under israelsk krig mot Syria. En kort kjøretur opp, fjellet gir både naturskjønnhet og et glimt tilbake i fortiden – med bunkers åpent for besøkende. Mount Bental finnes i midten av Golan Heights, mot den syriske grensen. Fjellet er ofte besøkt og har en morsom kafé helt oppe – Coffee Anan (et ordspill på både FNs leder og hebraisk for “Coffee of the Clouds”). Kaffe, te og kaker med utsikt! De gamle bunkers til den gamle hæren er åpne for publikum.

I et lite rom i bunkeren kan fortellingen om slaget leses fra tegn på veggen. Kart bidrar til å forstå kampens logistikk og geografi. Når du kommer ut fra bunkeren, kan en se en video fra den israelsk-syriske grensen, og den gamle slagmarken, som nå er dekket over korn åkere.

Selve kampen om Golan ble utkjempet under Yom Kippur-krigen i 1973. Det var en av de største tanks kampene noensinne, og ble mirakuløst vunnet av israelerne med sin lille styrke på 160 tanker. Syrerne angrep med 1 500 tanker og 1 000 artilleristykker som langsomt ble slått ned av den mye, mye mindre israelske styrken. Den israelske hæren led også store dødsfall, og da kampen var over, var bare 7 israelske tanker operative. Etter at 900 av de syriske tankene ble ødelagt, snudde syrerne seg og flyktet, forlot landet for de seirende israelerne. I dag, for å huske den blodige kampen, kalles dalen under fjellet, og som når til Hermon-fjellet , Tårnsdalen.

«Tårenes dal» – Slaget på Golan der Israel stoppet Syrerne i 1973

The Valley of Tears er navnet som ble gitt til et område på Golanhøydene etter at det ble åsted for en viktig kamp som ble utkjempet mellom 6. og 9. oktober i 1973 under Yom Kippur-krigen. Selv om syrerne var enormt overtallige, klarte de israelske styrkene å holde sine posisjoner, og på den fjerde dagen av slaget trakk syrerne seg, akkurat på det tidspunkt da det israelske forsvaret var randen av kollaps.

6. oktober 1973 satte massiv syriske og egyptiske styrker i gang et overraskelsesangrep på staten Israel. Det var den helligste dagen i det jødiske året, forsoningsdagen, og jøder over hele landet var opptatt av faste og bønn siden daggry. Ingen i Israel som opplevde denne dagen vil noen gang glemme det gjennomtrengende skriket av sirener som knuste Yom Kippur-stillheten og kalte menn og kvinner ut av sine hjem og synagoger til uniform.

Syriske stridsvogner fylte opp Israels frontlinjer den første dagen av Yom Kippur-krigen og kjørte over Golanhøydene. Syrias arbeidsstyrke besto av 700 stridsvogner, mot Israels 175, og infanteriet deres bar moderne avanserte raketter som Israel ikke visste var en del av det arabiske arsenalet. Syrias overlegne våpen hadde en ødeleggende effekt på Israels stridsvogner, og etter et raskt fremskritt inn i Israel stoppet araberne nær Mitzpe Gadot, bare fem minutter fra Jordan-elven.

Israelske reservister som var blitt kastet inn i kampen lyktes i å blokkere den syriske fremrykningen på krigens andre og tredje dag. Syria intensiverte deretter arbeidet med å bryte gjennom israelske linjer.

På den fjerde kampdagen startet syrerne et nytt og formidabelt angrep fra en dal nord for Kuneitra. I et stort angrep begynte hundrevis av moderne arabiske stridsvogner å bevege seg opp fra bunnen av dalen i håp om å kjøre inn i Israel. Hadde de fått tilgang til platået – som ligger langs dagens rute 98 – ville de vært i stand til å spre sine styrker og kontrollere de sentrale Golanhøydene. Herfra hadde det vært lett å trenge enda dypere inn i Israel. Den Israelske bataljonssjef Avigdor Kahalani ble sendt til dalen i en siste forsøk for å hindre den syriske fremrykk. Da han ropte til mennene sine om å bli med ham i et siste raid mot fienden, ble han sjokkert over å oppdage hvor fysisk og følelsesmessig utmattet soldatene hans var at de maktet ikke å bli med. Han var nødt til å dra opp på toppen alene. Da stridsvognen hans nådde toppen av bakken stod han plutselig ansikt til ansikt med tre syriske stridsvogner. Likevel klarte mannskapet å ødelegge først en tank og deretter en annen, bare 50 meter unna. Da en tredje tank siktet kanonen i retning hans, kjørte Kahalanis kanoner seg fast. Ikke desto mindre brast den syriske tanken i flammer, truffet av en israelsk kanon som endelig hadde truffet til støtte for ham.

Striden pågikk hele dagen, til syrerne, som hadde lidd sine egne tunge tap, trakk seg ned bakken. Over 500 ødelagte stridsvogner og pansrede kjøretøy ble etterlatt fra slaget, og etter deres nederlag ble den syriske offensiven effektivt stoppet. Etter krigen ble slagmarken kjent som «Valley of Tears» Trær på stedet ble plantet til minne om falne israelske soldater som kjempet her. Navnene deres er skrevet på hebraisk på plaketter under trærne og i et sentralt minnesmerke.

Saligprisningsberget

Galilea-området er uten tvil den vakreste delen av Israel! Bortsett fra Jerusalem, er det ingen steder vi ser “Jesu fotspor” så klart som her! For 2000 år siden hentet Jesus sine disipler nettopp fra dette området.

Den tradisjonelle beliggenheten for Saligprisningsberget ligger på den nordvestlige bredden av Galileahavet , mellom Kapernaum og Gennesaret i de sørlige skråningene av Korazim-platået . Det høyeste punktet er 58 meter under havoverflaten, som er omtrent 155 meter over Gennesaret sjøens overflate. Den faktiske plasseringen av Bergprekenen er ikke sikker, men det nåværende stedet (også kjent som Mount Eremos) har blitt minnes i mer enn 1600 år.

«Da han så folket, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene hans kom til ham. Han tok til orde, lærte dem og sa: Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de nedbøyde, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres. Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.» Matteus 5:1-12

Selv om datering av synagogen har vært problematisk, antas det at synagogen Jesus visste var bygget av svart basaltberg og nå ligger under en nyere konstruksjon. I denne synagogen forkynte Jesus jevnlig.

Den opprinnelige synagogen ble ødelagt og senere erstattet i cirka 200e. Kr. Restene av synagogen inkluderer en komplett vegg, ruinene av de andre veggene og flere søyler. Den ble konstruert i hvit stein i motsetning til den karakteristiske svarte basaltfjellet som ble brukt til andre bygninger i Kapernaum. Du kan fremdeles se noen av fresker og motivutskjæringer på veggene, i tillegg til inskripsjoner på gresk og arameisk for å minne om synagogens velgjørere.

Arkeologer avdekket et tidlig kristent hjem i Kapernaum som antas å ha tilhørt Peter. Jesus helbredet Peters svigermor her og antas å ha bodd i dette huset mens han var i Kapernaum:

«Da Jesus kom inn i Peters hus, så han at hans svigermor lå til sengs og hadde feber. Han rørte ved hennes hånd. Da forlot feberen henne, og hun sto opp og tjente ham. Da det var blitt kveld, brakte de til ham mange som var besatt av onde ånder, og han drev åndene ut med et ord. Og alle som var syke, helbredet han, for at det skulle bli oppfylt som er talt ved profeten Jesaja, som sier: Han tok på seg våre plager og bar våre sykdommer.» Matteus 8:14-17

Dette er stedet er også der Kristus helbredet en «verkbrudden» som ble senket ned gjennom taket:

I 67 e.Kr. nådde romerske styrker under kommando av Vespasian Magdala og satte beleiring mot byen. Etter fallet flyktet mange av opprørerne med båt eller ble drept under slaget i Galilea-sjøen. Romerne drepte alle de gjenværende innbyggerne. Selv om det har vært små bosetninger i området gjennom århundrene, ble Magdala aldri gjenopprettet. Magdala ble en glemt by, gjemt under lag med jord som ble avsatt av regnvann og oversvømmelser over to tusen år.

Som et veiskille i jødisk og kristen historie har Magdala en unik fortid og en lovende fremtid.

Arkeologiske utgravninger på vegne av Israel Antiquities Authority (IAA) gjennomført i 2006 fant at bosetningen begynte i løpet av den hellenistiske perioden (mellom det 2. og 1. århundre f.Kr.) og endte i den sene romerske perioden (3. århundre f.Kr.). [1] Senere utgravninger i 2009–2013 brakte kanskje det viktigste funnet på stedet: en gammel synagoge , kalt ” Migdal-synagogen “. Det er den eldste synagogen som ble funnet i Galilea, og en av de eneste synagogene som er funnet i hele landet, fra Jesu tid. De fant også Magdala-steinen , som har en syv grenet menorah symbol skåret på den. Det er den tidligste menoraen i den perioden som ble oppdaget utenfor Jerusalem.

Den katolske kirke har de senere år bygget en ny og moderne «synagoge» i området, hvor bæresøylene er dedikert til viktig kvinner fra Jesu tid. Synagogen har en fantastisk akustikk, så her kan man synge av hjertens lyst.

Det er også en søyle i denne synagoge som ikke har noen navn, som besøkende kan gi sitt eget navn. Vi har vel alle en kvinne i vårt liv som har betydd noe spesielt for oss.

Bet Sjean

Bet-Sjean «stillhetens hus»; er en by i Nord distriktet i Israel som har hatt en betydningsfull historisk rolle grunnet stedets geografiske lokalisering ved knutepunktet av Jordanelven og Jisreeldalen. Den har også hatt en viktig rolle i moderne tid, og fungerer som et regionalt senter for tallrike landsbyer.

I den hebraiske Bibelen omtales byen som tilhørende til filisterne på kong Sauls tid. På Davids og Salomos tid var den imidlertid erobret av israelittene og var en del av riket.

Siden ble byen angrepet av farao Sjisjak. Den blir omtalt i en innskrift i Karnak som en av de byene han erobret. I den hellenistiske tid ble byen kalt Skytopolis og som Josefus omtalte som en av de største byene i Dekapolis.

I løpet av de tre hundre årene med egyptisk styre, synes det som befolkningen i Bet-Sjean har vært hovedsakelig egyptere, administratorer og militære. Byen ble fullstendig ombygd og fikk en ny formgivning i løpet av 19. dynasti. De amerikanske utgravningene avdekket to betydningsfulle steler fra perioden til farao Seti I og et monument fra Ramses II. I samme periode invaderte det såkalte havfolket hele den egyptiske kontrollen over den østlige delen av Middelhavet. Selv om de nøyaktige omstendighetene er uklare, ble hele egyptiske Bet-Sjean ødelagt av brann en gang rundt 1150 f.Kr. Egypterne gjorde ikke noe forsøk på å bygge det opp igjen og Egypterne tapte kontrollen over regionen.

En kanaanittisk by ble bygget på det samme stedet som egypterne hadde hatt sin. Det skjedde ikke lenge etter at egypterne forlot stedet. En gang rundt 1100 f.Kr. ble kanaanittiske Bet-Sjean erobret av filisterne som benyttet det som et hovedkvarter for ytterligere inntrenginger i det indre av Israels land. I løpet av en påfølgende kamp mot kongen Saul ved det nærliggende Gilboafjellet i 1004 f.Kr., ble filisterne rådende i området. Første Samuelsbok hevder at de seierrike filisterne hang liket av kong Saul på murene av Bet-Sjean. Deler av disse murene ble utgravd ved Tel Bet-Sjean i moderne tid. Kong David greide å erobre Beit Shea’an i en rekke med dyktige militære krigstokter som forviste filisterne fra området, og dyttet dem tilbake til deres festninger ved kysten.

I 634 ble de bysantinske styrkene beseiret av den muslimske hæren til kalif Umar ibn al-Khattab og byen ble omdøpt til Baysan.

Den 18. januar 749 ble byen, Umayyad Baysan, fullstendig ødelagt av jordskjelvet i Golan. Noen få boområder vokste opp i ruinene, antagelig etablert av de overlevende, men byen kom seg aldri tilbake til sin tidligere storhet.

Israel 1948

Jødiske militsfolk og lokale beduiner hadde første sammenstøt i løpet av den arabisk-israelske krig i februar – mars 1948

Byen falt for den jødiske militsen tre dager før Palestinamandatet ble avsluttet. Etter den israelske selvstendighetserklæringen i mai 1948, under heftige avskalling av syriske grenseenheter, flyktet de arabiske innbyggerne. Forlatte eiendommer og bygninger ble holdt av den israelske staten.[2] De fleste arabiske kristne flyttet til Nasaret.

Bet-Sjean var hjembyen og den politiske maktbasen til den israelske politikeren David Levy, som i tre omganger har vært Israels utenriksminister.

Gilgal

Inn i det lovede land «Da de som bar arken, kom ned til Jordan, og så snart prestene som bar arken, satte sine føtter i vannet ved elvebredden – Jordan gikk over alle sine bredder gjennom hele skurdtiden – da stanset det vannet som kom ovenfra. Det sto som en vegg langt borte, oppe ved byen Adam, som ligger tett ved Sartan. Og det vannet som rant ned til Ødemarkshavet, det er Salthavet, rant bort, og folket gikk over rett imot Jeriko. Prestene som bar Herrens pakts ark, ble stående på tørr grunn midt ute i Jordan mens hele Israel gikk tørrskodd over, inntil hele folket var kommet vel over Jordan.» Josva 3:15-17

«Det var den tiende dagen i den første måneden at folket steg opp av Jordan. Og de slo leir ved Gilgal, lengst mot øst i landet omkring Jeriko. Der i Gilgal reiste Josva opp de tolv steinene som var tatt opp av Jordan.» Josva 4:19-20

Gilgal er det første leirsted Israel kom til da Josva førte dem over Jordan og inn i det lovede land, i henhold til Josva bok. Gilgal betyr bokstavelig avvelting, «og Herren sa til Josva: I dag har jeg veltet av dere skammen fra Egypt. – Siden har dette stedet vært kalt Gilgal like til denne dag»

Gilgal ble byen hvorfra Josva ledet sine angrep på kanaanittene. Stedet ble en helligdom ved at tolv mann, en for hver av de israelittiske stammene, bar hver sin stein fra Jordanelven og la disse i sirkel.

Jeriko ble okkupert av Israel under seksdagerskrigen, men tilbakelevert til den palestinske selvstyremyndigheten i henhold til Osloavtalen mellom Israel og PLO.

I bibelsk sammenheng har Jeriko stor betydning. Dette var den første byen som ble inntatt etter at Josva hadde ført Israel over Jordan og inn i det lovede land, etter en vandring på 40 år i ørkenen.

Det var ved Jeriko Josva møtte Gud – «høvdingen over Herrens hær»:

«Mens Josva var ved Jeriko, hendte det en gang at han så opp og fikk øye på en mann som sto foran ham med et løftet sverd i hånden. Josva gikk bort til ham og sa: Er du for oss, eller er du med fiendene våre? Han svarte: Nei, jeg er høvdingen over Herrens hær. Nå er jeg kommet. – Da falt Josva på sitt ansikt til jorden og tilba og sa til ham: Hva har min herre å si til sin tjener? Og høvdingen over Herrens hær sa til Josva: Dra skoen av din fot! For det stedet du står på, er hellig. – Og Josva gjorde så.» Josva 5:13-15

Slik så kanskje byen ut:

Det var noen gjetergutter i 1947 som lette etter noe bortkomne geiter som kastet stein inn i hulen. De hørte en underlig lyd når steinene traff noen leirkrukker. De gikk inn og fant disse svært verdifulle skatter.

Prestene – munkene som bodde i Qumran, og som brukte sin tid til å skrive ned disse gamle bibelske tekster, gjemte skriftrullene i leirkrukker som de forseglet, og skjulte dem i fjellhulene for at de ikke skulle gå tapt.

I 1949 begynte en fransk arkeolog gravningene av Qumran, en ruinby i nærheten av «hule 4» og elvebyen Wadi Qumran. Keramikken funnet i Qumran samsvarte med krukkene skriftrullene ble funnet i.

En gravplass i nærheten av ruinbyen omfattet ca. 1000 graver; nesten bare voksne menn. Senteret i Qumran var trolig hovedkvarteret for esseerne. En teori fra den tyske forskeren Stegemann, som kan forklare det store antallet skriftruller, er at senteret i Qumran var en skrivestue for hele esseebevegelsen.

Masada

Masada er et festningsverk fra oldtiden som ligger i Sørdistriktet av Israel, lokalisert på toppen av en avsondret fjellplatå i den østlige utkanten av Judeaørkenen og med utsyn utover Dødehavet. Dette sted er i dag et av Israels mest besøkte turist attraksjon.

Festningen ble bygget av Kong Herodes den store, i tiden fra år 37 – 31 f.Kr. Dette var Herodes sikreste tilfluktssted. Det var, og er, stupbratte klipper på alle kanter, det var store sisterner med vann og enorme kornlagre. Herodes skulle være forberedt dersom han ble angrepet. Han fikk også bruk for festningen, men de fleste forbinder Masada med en liten gruppe ekstremistiske jøder kalt seloter som begikk kollektivt selvmord inne i festningen for ikke å bli tatt av romerne.

Etter å ha vært i frontlinjen i stridighetene mellom jøder og romere, hadde selotene gjort seg svært upopulære bant de andre jødene. Selotene rømte ut i ørkenen, inntok festningen og holdt stand i tre år mot romersk beleiring fra ca. år 69-72 e.Kr. Det klarte de på grunn av Herodes matlagre, som fortsatt var der sju til åtte tiår etter hans død i år 4 f.Kr.

I år 73 e.Kr. klarte romerne ved hjelp av en angrepsrampe og tårn med rambukk å innta festningen. Dette var problematisk i begynnelsen ettersom de beleirede selotene kastet stein og drepte bygningsarbeiderne. Etter hvert tvang romerne jødiske slaver til å bygge rampen. Da sluttet selotene å kaste stein, og etter ca. 3 år var rampen ferdig og romerne inntok festningen.

Natten før forsto selotene at romerne ville klare å trenge inn til dem. De hadde et møte om hva de skulle gjøre. Selotene visste at de nå kunne velge å gjøre en av to ting: Hvis de ble tatt til fange ville de bli slaver av romerne. Alternativet var at romerne kom inn og fant dem alle døde. Selv om selvmord er helligbrøde i jødisk tro ble de enige om at et kollektivt selvmord ville være bedre enn romersk fangenskap. Det ble besluttet at alle menn skulle drepe sin egen familie. Så skulle ti utvalgte menn drepe alle de andre mennene. Deretter skulle en av de ti drepe de siste ni mens den aller siste mannen skulle begå selvmord. Det førte til at 960 menn, kvinner og barn døde – ikke ved romernes hånd, men ved selotene selv. Det var bare i underkant av 10 kvinner og barn som hadde gjemt seg nede i vann sisterne systemet som slapp levende fra det, og kunne fortelle historien for etterslekten. Masadamassakren er i dag en historie mange jøder ser på med stolthet, om enn med en blandet stolthet.

Timna Park

Timna-dalen ligger i det sørlige Israel i den sørvest Arava / ødemarken , ca. 30 kilometer nord for Akababukten og byen Eilat . Området er rik på kobber malm og har blitt utvunnet siden 5 tusen år f. Kr. Det er mulig at gruvene også var aktive under kong Salomo . En stor del av dalen, som inneholder gamle rester av kobbergruvedrift og gamle tilbedelses steder, er og omsluttet av en vakker park. Arkeologisk utgravning indikerer at kobbergruvene i Timna-dalen antagelig var en del av kongedømmet Edom og ble drevet av eddomittene, i perioden under kong Salomo. Senere ble gruvene fortsatt drevet av israelittene og helt fram til det andre hårhundre etter Kristus. Etter dette drev også araberne gruvedrift her da det var stor knappet på kobbermalm på denne tiden.

Kobberet ble brukt til ornamenter, men enda viktigere for sager til steinkutting.

Vitenskapelig oppmerksomhet og offentlig interesse ble vekket på 1930-tallet, da Nelson Glueck tilskrev kobberbrytningen på Timna til kong Salomo på år 1000-tallet f.Kr. og kalte stedet “King Salomons Mines”.

I 1959 ledet professor Beno Rothenberg en omfattende ekspedisjon i området. Ekspedisjonen inkluderte en dyp utgraving av Timna-dalen, og i 1990 oppdaget han 10.000 kobbergruver og smelte leirer med ovner, bergtegninger, geologiske trekk, helligdommer, templer, en egyptisk gruvehelligdom, samt smykker og andre gjenstander som aldri før ble funnet noen steder i verden. Hans utgraving og restaurering av området satt fart i gjenoppbygging av Timna-dalens lange og sammensatte historie om kobberproduksjon, fra år ca. 5000 f.Kr. og fram til middelalderen.

Den moderne staten Israel begynte også å drive kobber gruvene på den østlige kanten av dalen i 1955, men opphørte i 1976. Gruven ble gjenåpnet i 1980. Gruven fikk navnet Timna etter en en bibelsk høvding.1 Mos 36,40. Timna Valley er også kjent for sine uvanlige steinformasjoner og sand. Sanden er overveiende rød, men kan også være gul, oransje, grå, mørkebrun eller svart. Lys grønn eller blå sand forekommer i nærheten av kobbergruvene. Den mest slående og kjente formasjonen i Timna-dalen er Salomons søyler. Søylene er naturlige strukturer som ble dannet av århundrer med erosjon, til det ble en serie av distinkte, søyleformede strukturer. Den amerikanske arkeologen Nelson Glueck forårsaket en bølge av oppmerksomhet for søylene på 1930-tallet. Han hevdet at søylene var relatert til kong Salomo og ga dem navnet “Salomons søyler”.

Tabernaklet

I de senere årene er det bygd en tro kopi av tabernaklet, den telthelligdom Gud ba Moses å bygge i forbindelse med at han fikk loven – paktens tavler. I denne helligdom ville Gud bo i – midt iblant Israels barn, hans eiendomsfolk.

«La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem. Tabernaklet og alt som hører til det, skal dere i alle måter lage etter det bildet jeg vil vise deg.»

2 Mosebok 25:8-9

«Og Moses sa til hele Israels barns menighet: Dette er det som Herren har befalt: Ta ut en gave til Herren av det dere eier! Hver den som har hjertelag til det, skal komme med gaven til Herren, gull og sølv og kobber og blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn ——

Nå gikk hele Israels barns menighet bort fra Moses. Men enhver som kjente at hans hjerte drev ham, og at hans ånd tilskyndet ham til det, kom med gaver til Herren til arbeidet på sammenkomstens telt og til all tjenesten der og til de hellige klærne. Både menn og kvinner kom. Alle som hadde hjertelag til det, kom med spenner og øreringer og fingerringer og halskjeder, alle slags saker av gull, og likeså kom hver den som ville vie en gave av gull til Herren. Og enhver som eide blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn og geitehår og rødfarget værskinn og takasskinn, kom med det. Enhver som ville gi en gave av sølv eller kobber, kom med sin gave til Herren. Og enhver som eide akasietre til noe av det som skulle lages, kom med det. Enhver kvinne som forsto seg på kunst, spant med sine hender, og de kom med det de hadde spunnet, blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn. Og alle kvinner, når deres hu og evner drev dem til det, spant geitehårene. Høvdingene bar fram onyks-steinene og de andre edelsteiner til å sette på efoden og på brystduken. De kom også med krydderiene og oljen til lysestaken og til salvingsoljen og til den velluktende røkelsen. Hver mann og kvinne av Israels barn som kjente at deres hjerte drev dem til å gi noe til det store verket som Herren ved Moses hadde befalt å gjøre, kom med det som en frivillig gave til Herren.» 2 Mosebok 35:4-29

Dette telt bar de med seg på vandringen gjennom ørkenen, og plasserte det i Silo når de kom inn i det lovede land.

En tro kopi av dette er bygd opp her ute i ørkenen i Timna park. Her kan man få en bedre forståelse av hva dette var og hvordan prestetjenesten ble gjennomført i tabernaklet.

Vidor Visitor Center – Arava Agricultural

David ben Gurion hadde en visjon om å få ørkenen til å blomstre. Dette er et senter for forskning og utvikling for å oppfylle hans visjon. Dette er av nyere dato, og skal være meget interessant. 39

Nesten alle besøkende som ankommer Arava spør seg: hvem er disse sprø menneskene som har bygget hjemmene sine midt i ørkenen? Hva vokser i hundrevis av drivhus? Hvordan kunne det være så mye vann i Arava? Her på Vidor Center vil du lære og oppleve på en unik interaktiv måte hva Arava handler om! Vidor-senteret introduserer deg for Arava i all sin mangfoldighet, og dekker temaer som regionens unikt avanserte jordbruk sammen med vann- og jordutfordringene, Arava-samfunnets historie, geologi, havbruk, de lokale fascinerende fargerike avlingene og mye mer.

Til Jerusalem

Oljeberget

Oljeberget er et høydedrag, øst for Jerusalem. Oljeberget har fått navn etter oliventrærne som gror der.

Oljeberget er et ettertraktet sted for jøder å bli gravlagt. Dette kommer av at stedet er sentralt i den jødiske religion, der hvor Messias skal komme. Jødene venter han for første gang, men vi vet at når han kommer hit så er det for andre gang han kommer til jorden, nå sammen med bruden og de hellige for å ta makten på jorden.

På kong David tid var dette et sted man pleide å tilbe Gud. Det gamle testamentet forteller at profeten Sakarias i et syn så at Herren selv skulle komme ned til jorden for å dømme ved å sette sin fot på Oljeberget. Dommedag vil altså starte ved at Gud kommer til Oljeberget.

Kristi himmelfart skjedde fra Oljeberget. Deretter kom en engel til Jesu apostler, og forklarte at Jesus skal komme tilbake på samme måte som han forlot jorden.

Når Jesus kommer tilbake til Oljeberget, skal han opprette det tusenårige rike, og etter det skal Gud holde den endelige dom.

Da Jesus underviste i Jerusalem hadde han byen Betania, som lå ved foten av Oljeberget, som sin base. Antakelig bodde han hos sin venn Lasarus. Flere av Jesus sine mest kjente taler ble holdt ved Oljeberget, blant annet talen om de siste tider.

Hagen Getsemane, kjent som stedet der Jesus Kristus oppholdt seg før han ble korsfestet, ligger ved foten av Oljeberget

Golden Gate – Den gylne port – nåde porten

Den gylne porten, som den er kalt i kristen litteratur, er den eldste av de eksisterende portene til gamlebyen i Jerusalem. Ifølge jødiske tradisjoner pleide Shekhinah (guddommelig tilstedeværelse) å dukke opp gjennom denne porten, og vil komme igjen når Messias kommer og en ny port erstatter den eksisterende. Det er derfor jøder brukte å be om nåde for den tidligere porten som lå på dette stedet. Porten har fått navnet Sha’ar Harachamim, Nådens port, på grunn av dette. På arabisk er den kjent som Det evige livs port.

Rester etter en mye eldre port datert tilbake til Det andre jødiske tempelets tid har blitt funnet.[2] Den nåværende porten ble sannsynligvis bygd på 520-tallet e.Kr. En alternativ teori fremholder at den ble bygd i siste del av det 7. århundret av bysantiske håndverkere ansatt av Umayyad-kalifene.

Her skal Jesus gå inn når han kommer tilbake til Oljeberget med sin brudeskare. Da går han inn denne port, og fortære Antikrist som har satt seg i templet som er bygd opp igjen, med sin munns ånde.

Getsemane hage

Getsemane er en oliventrehage og grøntområde i Jerusalem, ved foten av Oljeberget, kjent fra Jesu lidelseshistorie. I området, som er ett av Jerusalems mest besøkte valfartssteder, ligger tre kjente kirker: Alle nasjoners kirke, oppført 1919 i bysantisk stil over ruinene av to eldre kirker, hvorav den eldste er fra 400-tallet; Marias gravkirke i romansk stil, ble bygd av korsfarerne på 1100-tallet; samt Maria Magdalena kirken reist i 1888 på initiativ av tsar Alexander III i en stil som er typisk for russisk arkitektur fra 1600-tallet.

Den presise lokaliseringen av det Getsemane som omtales i Bibelen er usikker. Ulike kirkelige tradisjoner har siden 300-tallet utpekt fire ulike steder som alle ligger nær hverandre.

Matteus beskriver hendelsen her i Getsemane på følgende måte:

«Og da de hadde sunget lovsangen*, gikk de ut til Oljeberget. Da sier Jesus til dem: I denne natt kommer dere alle til å ta anstøt av meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden, og hjordens får skal bli spredt. Men etter at jeg er blitt reist opp, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea. Men Peter svarte og sa til ham: Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt! Jesus sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. Peter sier til ham: Om jeg så måtte dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg! På samme måte talte alle disiplene.

Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be! Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham. Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg. Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba: Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil. Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg! Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Så gikk han bort og ba for andre gang: Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da skje din vilje! Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og han lot dem være, og gikk igjen bort og ba for tredje gang med de samme ordene. Deretter kom han tilbake til disiplene og sa til dem: Dere sover ennå og hviler dere? Se, timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. Stå opp, la oss gå. Se, han er nær som forråder meg.» Matteus 26:30-46

Oliventrærne i Getsemane

En studie utført av National Research Council fra Italia i 2012 fant at flere oliventrær i hagen er blant de eldste vitenskapene kjenner til. Tre av dem er stadfestet til år 1092, 1166 og 1198 e.Kr. ved karbon testing. De er vokst ut fra eldre deler av stammene til tre trær. DNA-test viser at trærne opprinnelig ble plantet fra samme foreldreplante. Dette kan indikere at det er gjort forsøk på å holde avstamningen til en eldre art intakt. Så igjen, de tre testede trærne kunne ha vært spirer som gjenopplivet fra de eldre røttene.

Forsker Bernabei sier at alle trestammene er hule inni slik at det sentrale, eldre treet mangler slik at bare tre fra totalt åtte oliventrær dateres med hell. En annen forsker mener at røttene til de eldste trærne muligens er mye eldre og påpeker deretter den tradisjonelle påstanden om at trærne er to tusen år gamle.

Gamlebyen i Jerusalem

Den hellige gravs kirke.

Den er også kalt Oppstandelseskirken og Gravkirken. Den er en kristen kirke i Jerusalem, bygget på det som ifølge tradisjonen er Golgata, stedet hvor Jesus ifølge kristen tro ble korsfestet. Kirken inneholder graven hvor Jesus ifølge historien ble lagt etter sin død, og den har derfor vært et viktig pilegrimsmål for kristne siden det fjerde hårhundre. Kirken er i dag felles for en lang rekke av forskjellige kristne grupperinger, som hver råder over egne kapeller, og den er setet for den ortodokse patriarken av Jerusalem og en katolsk erkediakon. Den er kristendommens helligste kirke.

En liten kuriositet:

Krypten inne i gravkirken

National Geographic: Nye bevis for at Jesu grav faktisk ligger i Gravkirken 48

Testresultater av steinprøver fra Den hellige gravs kirke i Jerusalem skal bevise at krypten er den som ble funnet av romerne i år 326.

Den hellige gravs kirke i Jerusalem er bygget på stedet hvor man ifølge legenden har ment at Jesus Kristus, ble begravet etter korsfestelsen. Kirken regnes som kristendommens helligste, og opp gjennom historien har den måttet tåle både kriger, branner og jordskjelv.

Og selv om det naturligvis er arkeologisk umulig å fastslå at gravkammeret er stedet hvor en jødisk mann ved navn Jesus fra Nasaret ble gravlagt, ifølge Det nye testamentet en gang mellom år 30 og 33, plasserer disse nye resultatene i alle fall mørtelen som ligger der med stor sikkerhet til tiden for Konstantin den store, det romerske rikets første kristne keiser.

National Geographic fikk nylig tilgang til resultatene fra mørtelprøvene av professor Antonia Moropoulou ved Det nasjonale tekniske universitet i Athen, som leder arbeidet med å restaurere kapellet som dekker graven.

Mørtelprøve En prøve av mørtel, hentet fra mellom den originale kalksteinen og en marmorplate som dekker den, har blitt datert til cirka år 345, skriver tidsskriftet. Det samsvarer rimelig nært med de originale historiske nedtegningene om at en romersk delegasjon ble sendt til Jerusalem, lokaliserte graven og bygget et alter rundt den omkring år 326.

Klagemuren – Vestmuren og «Tunnelen»

Vestmuren – tunnelen

Grav hagen – The Garden Tomb

Garden Graven er en steinkuttet grav i Jerusalem , som ble avdekket i 1867 og av noen kristne, og som anses å være stedet der Jesus ble begravet og oppstandelse . Graven er datert av den israelske arkeologen Gabriel Barkay til 800-700 -tallet f.Kr. Gjenbruk av gamle graver var ikke en uvanlig praksis i eldgamle tider, men dette er i strid med den bibelske teksten som sier at Josef av Arimatea kjøpte en ny grav for Jesus legeme. Matteus skriver:

«Men da det var blitt kveld, kom en rik mann fra Arimatea, som hette Josef. Han var også blitt en disippel av Jesus. Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu legeme. Da befalte Pilatus at det skulle gis ham. Josef tok da legemet og svøpte det i rent linklede, og la det i sin nye grav, som han hadde hogd ut i berget. Så rullet han en stor stein for inngangen til graven, og gikk bort.» Matteus 27:57-60 ,

Organisasjonen som opprettholder Garden Tomb er forsiktige med å hevde at dette er den autentiske graven til Jesus, men de påpeker likhetene med stedet som er beskrevet i Bibelen.

De hevder at dette sted er mer stemningsfull, og begivenhetene som er beskrevet i evangeliene er bedre bevart her enn i den trange og overfylte Gravkirken.

Garden Graven ligger ved siden av en steinete skrent med en tydelig formasjon av en hodeskalle og har siden midten av det nittende århundre blitt av forskere antatt å være Golgata . Det har siden vært kjent som «Skull Hill» eller «Gordons Golgata».

I motsetning til denne hage, har det tradisjonelle stedet for Kristi død, begravelse og oppstandelse, vært Den hellige gravkirke fra det fjerde århundre.

Siden 1894 har Garden Tomb og dens omliggende hager blitt opprettholdt som et sted for tilbedelse og refleksjon. Som sådan står Garden Graven som et populært sted for pilegrimsferd for mange kristne, spesielt evangeliske anglikanere og andre protestanter .

Disse to steder som er avmerket på kartet er det de lærde strides om hvor Jesus døde, ble begravet og stod opp igjen.

Tzuba vingård

Tzuba Estate Winery ligger i Judea Hills, et område som historisk er anerkjent som en viktig vinproduserende region siden bibelsk tid. Den lokale topografien av Tzuba-vingården, 700 meters høyde og klima gir ideelle forhold for våre dedikerte kibbutz-ansatte til å dyrke vingårdene og produsere en rekke prisbelønte boutique-viner. Tzuba-druer selges til vingårder av høy kvalitet og andre små butikkbutikker.

Vinprodusenten ble grunnlagt av Moti Tzamir som var den første sjef og vinmakeren. Paul Dubb erstattet Moti i 2007. Dubbs lidenskap for vin startet som en ung som produserte vin sammen med sin far i Sør-Afrika. I 1996 hadde han ansvaret for å etablere vinmarkene i Tzuba-kibbutzen, og 2000 overtok Dubb som vinprodusenten. Paul kombinerer sin dype kunnskap om dyrking av druer og sin erfaring som vinprodusent for å produsere noen av Israels fineste viner.

Yad Vashem – Holocaust Museum

Yad Vashem er Israels offisielle minnesmerke over ofrene for Holocaust . Det er dedikert til å bevare de dødes minne; hedre jødene som kjempet mot sine nazistiske undertrykkere og hedninger som uselvisk hjalp jøder i nød. Museet forske også på fenomenet Holocaust spesielt, og folkemord generelt, med sikte på å unngå slike hendelser i fremtiden.

Yad Vashem ble opprettet i 1953, og ligger i den vestlige skråningen av Mount Herzl , også kjent som Mount of Remembrance, en høyde i vestlige Jerusalem , 804 meter over havet og inntil Jerusalem Forest. Minnesmerket består av et ca. 45 dekar stort område som inneholder to typer fasiliteter:

• • Et område er dedikert til den vitenskapelige studien av Holocaust og folkemord generelt,
• • og det andre området er minnesmerker og museer som imøtekommer behovene til den større offentligheten.

Israels Museum

The Israel Museum ble etablert i 1965 som Israels fremste kulturinstitusjon og en av verdens ledende encyklopedisk museer. Det ligger på en høyde i Givat Ram- området i Jerusalem , ved siden av Bible Lands Museum , Knesset , den israelske høyesteretten og Det hebraiske universitetet i Jerusalem .

Dens beholdning inkluderer verdens mest omfattende samlinger av arkeologien fra Det hellige land, jødisk kunst og liv, samt betydningsfulle og omfattende besittelser av kunst. Kunst delen av museet omfatter elleve separate avdelinger.

Blant de unike objektene som museet inneholder kan nevnes: Venus of Berekhat Ram ; interiøret i en Zedek ve Shalom- synagoge fra 1736 fra Surinam ; halskjeder båret av jødiske bruder i Jemen ; en mosaikk islamsk bønnenisje fra Persia fra 1600-tallet; og en spiker som vitner om utøvelsen av korsfestelse i Jesu tid. [2] En urneformet bygning på eiendommen til museet, Helligdommen for boken , huser Dødehavsrullene og gjenstandene som ble oppdaget på Masada . Det er et av de største museene i regionen.

Lysshow i Davids by – «Halleluja natt presentasjon»

En liten digresjon til slutt.

Det er nå sterke røster i de arkeologiske og forsker miljøene som arbeider med Jerusalem som begynner å tvile på om Salomos tempel, også Herodes tempel, noen gang har ligget på det sted som i dag heter Tempelplassen og hvor Klippedomen i dag ligger.

Det er forskere som mener at templet lå i Davids by – på Sionsberg i Davids by og nær Gihon vannkilde i Davids by. Se tegning under.

Dette får vi ta en annen gang, eller i bussen når vi kjører rundt til de stedene vi skal besøke.

En liten digresjon til slutt.

Det er nå sterke røster i de arkeologiske og forsker miljøene som arbeider med Jerusalem som begynner å tvile på om Salomos tempel, også Herodes tempel, noen gang har ligget på det sted som i dag heter Tempelplassen og hvor Klippedomen i dag ligger.

Det er forskere som mener at templet lå i Davids by – på Sionsberg i Davids by og nær Gihon vannkilde i Davids by. Se tegning under.

Dette får vi ta en annen gang, eller i bussen når vi kjører rundt til de stedene vi skal besøke.

Hemmeligheten om det tapte tempel – den virkelige plasseringen til Salomos tempel er avslørt!?